Obs! Dersom du ikke har lest reisebrev, del 1, så kan du starte her.
Et annerledes møte - Karina Veland (21)
"En opplevelse som gjorde sterkt inntrykk på meg var i løpet av praksisen på nyfødt-intensiv avdeling. På denne avdelingen jobber vi med prematurt fødte babyer, babyer med fødselskomplikasjoner, funksjonshemminger, og babyer som må ivaretas dersom mor får komplikasjoner under fødsel. Denne morgenen jobbet vi på enheten for barn som måtte ivaretas grunnet fødselskomplikasjoner hos mor. Her er sykepleierens rolle å oppfylle de oppgavene mor vanligvis gjør for barnet sitt, oppgaver som å trøste, mate, stelle og gi kjærlighet vil være naturlig. Det var kommet inn en liten baby som var nærmest utrøstelig, og jeg la særlig merke til at de andre pleierne ikke gikk bort for å trøste barnet på samme måte som de gjorde med de andre babyene. Av ren natur gikk jeg bort til barnet, strakte ut en hånd mot den lille nydelige skapningen og sekunder etter roper veilederen min «stopp, ikke ta på barnet uten hansker». Jeg synes dette var svært merkelig, da vi har trøstet, holdt og gitt kjærlighet til alle babyer uten å måtte tenke på å kle oss opp i beskyttelsesutstyr. Veilederen forteller meg at moren til babyen i flere år har hatt HIV, og at det nå kom fram på blodprøveresultatene at babyen er født med HIV grunnet blodsmitte under vaginal-fødsel. Jeg kjente brått at kroppen stivnet, og tankene kvernet. Dette var mitt første møte med et hiv-smittet barn, og jeg klarte ikke forflytte tankene vekk fra urettferdigheten av å bli født inn i en slik dom."
Et hjemmebesøk bak fasaden - Mari Skaar (22), Alexandra Tjønneng (22) og Karina Veland (21)
"På et hjemmebesøk ble vi tatt med inn i en bakgård, i fasade av et flott hus. I bakgården møtte vi det som var huset til pasienten. Det besto av presenning, skur og litt gammel slitt mur. Inne i dette hjemmet møtte vi en 70-år gammel dame som er svært avmagret og bærer preg av kronisk sykdom. I vårt først møte med pasienten er hun sengeliggende med fraktur i begge hofter. Hun er tydelig påvirket av dette både fysisk og psykisk, da hun ikke engang kan forlate sengen. I huset luktet det sterkt av diverse kroppslukter. Det er skittent, vått og muggent. Ved siden av sengen hadde hun en gammel trestol med hul i midten, under sto det et malingsspann - dette var toalettet hennes. Pasienter forteller at hun er aleneboende og har begrenset kontakt med familie. Hun har en datter som kommer med en liten porsjon middag hver ettermiddag. Med andre ord får hun verken frokost, lunsj, kvelds eller rent vann. På Cuba er det familien sin oppgave å dekke pasienten sitt grunnleggende behov og dette går dessverre ut over de svake, enslige eldre. Vi var egentlig kun innom denne pasienten for å levere en resept og reagerte raskt da sykepleieren ville snu i døren uten å hjelpe den sterkt pleie trengende damen. I det vi kommer utenfor huset signaliserer vi ønsket vårt om å hjelpe pasienten. Sykepleier forteller at dette ikke er et uvanlig syn i møte med eldre i hjemmetjenesten. Vi bestemmer oss for å gå til nærmeste kiosk for å handle inn noe rent vann og mat til pasienten - da vi føler dette er det minste vi kan bidra med. Sykepleier seier at det er vårt valg å hjelpe, men at det dessverre er veldig mange som trenger denne type hjelp. Da vi returnerer til pasienten med rent vann, juice, kjeks og bagetter med ost tar hun raskt til tårene. Hun var utrolig takknemlig noe som var svært rørende. Vi sto igjen med mange følelser men mest av alt følelsen av fortvilelse, da vi vet at dette var kun midlertidig hjelp og det er så mange andre munner å mette."
Refleksjoner - Jo Stuve
Helsevesenet på Cuba er et spennende og imponerende nettverk av kontroll, fagkunnskaper og sterke verdier for den enkelte profesjonsutøver. Innledningsvis vil jeg nevne at Cuba styres av ett parti, med en planøkonomi. Landet lever også under handelsblokade fra USA, som hindrer landet å importere medisiner og utsyr. De er rett og slett nødt for å være selvforsynte, hvis vi ser bort fra enkelte donasjoner. Det er et fattig land, men har likevel en gjennomsnittslevealder på linje med en rekke vestlige velstående stater. Hvorfor kan det ha seg sånn? Jeg skal ikke skryte på meg at jeg vet dette, men jeg skal prøve å nevne noen faktorer som definitivt kan ha noe med saken å gjøre.
Alle får helsehjelp. Dette er kanskje ikke så fryktelig rart for oss. Men hvis vi ser mot land vi ofte sammenligner oss med er kanskje ikke dette tilfellet, hvis de for eksempel mot formodning ikke skulle ha helseforsikring. Her er ikke dette et eksisterende fenomen. All helsehjelp er gratis og dekningen av helsepersonell er høy. Her er den enkelte ansvarlig for egne helse i det store bildet, men om noe mot formodning skulle skje deg vil en reise til poliklinikken ofte være svaret. Her fikses kanskje problemet, hvis dette ikke skulle være så ille at man må fraktes til sykehuset, hvor mer intensiv behandling og operasjoner foregår. Om ikke hjelpen skulle være av førsteklasses kvalitet er det fremdeles behandling og stort sett er den biomedisinsk orientert. Enkelte ting, kanskje diffuse sykdommer eller helt spesifikke prognostiske tilstander kan også ende opp med å bli behandlet innen tradisjon -og naturmedisin. Dette er et tilbud fra den statelige helsetjenesten, og består i alt fra ozonterapi, akupunktur og kopping til massasje og røkelsesterapi. For oss «biomedisinere» virker det kanskje flåsete, men du skal ikke kødde med «psykosomatikken» og en følelse av å i det minste få helsehjelp gir jo mange en følelse av å bli ivaretatt, det må jo være noe av kjernen i et helsevesen?
Paternalismen står sterkt blant den behandlende parten i dette landet, og det redder nok noen liv det og. Det jeg mener med dette er at det vi i Norge kjenner som autonomi ikke i like stor grad eksisterer i dette landet. Hvorfor? Umiddelbart tenker jeg at det handler om et annet syn på frihet og et mer magert arsenal av behandlingsformer. Det å ta makten fra pasienten og gi den behandlingen man som helsepersonell mener er best for pasienten er kanskje ikke alltid like dumt. Dog er det å ha mulighet som pasient til å være med å bestemme over seg selv noe vi skal være glad for at vi har.
Fokuset på forebygging er kanskje ikke unikt, men det er godt. Og man må jo faktisk prise dette landet for den imponerende organiseringen de har. Overalt finner man små legekontor med helsepersonell som både bidrar med undervisning, kontroller og hjemmebesøk. For å forstå denne dekningen kan du se for deg en liten legevakt på hvert stopp langs T-banen i Oslo eller Bybanen i Bergen. Det er på Cuba vi virkelig kan begynne å snakke om rett behandling – på rett sted – til rett tid (et lite stikk til Samhandlingsreformen der). Ikke bare det, men det er faktisk ansatt en sykepleier i alle barnehager som daglig monitorer barnas helse og.
Synergien de behandlende partene har er også noe å se opp til. Vi snakker ofte om tverrfaglig samarbeid i Norge med ord som maktbalanse mellom linjene. Her har vi noe å lære, i dette landet er maktforholdene nærmest ikke-eksisterende, i våre øyne. Dette reflekteres kanskje i utdanningsløpene til profesjonene? Skal du bli lege, sykepleier eller psykolog er både utdanningene like lange, lønnen er lik og de arbeider omtrent like mye.
Alle disse faktorene har nok en finger i spillet når vi snakker om den gode statistikken cubanerne leverer, men alt er naturligvis ikke gull og grønne enger. For selv om de vanligste helseutfordringene de står ovenfor er høyt blodtrykk, diabetes og KOLS er fremdeles den vanligste dødsårsaken etter hjerteinfarkt, trafikkulykker, og fins det bilbelter på Cuba? Neppe. Vi skal nå se litt nærmere på noen av de samtaleevnene som oftest okkuperer middagsbordet og de sene kveldene her på Cuba, med unntak av snakk om frykten for myggen, dengefeber og veilederens ånde.
Hygienen -et gjennomgående tema når vi snakker om helsevesenet her på Cuba. Jeg tror ikke det har vært en eneste dag her, uten at vi hører noen fortelle om en forferdelig dårlig teknikk eller bare en bemerkning på mangel på bruk av hostekroken fra de cubanske pleierne. Nei, det skal faktisk sies at dette er et problem. Hvem er det som er problemet, er vi blitt «for» opptatt av hygiene, eller har bare cubanere totalt misforstått konseptet «sterilt». Jeg tror det ligger et sted i mellom, med en liten knapp på at vi har ´bittelitt´ mer rett. Det skal nevnes at Cuba er et utviklingsland og at de aldri, noensinne, i den nærmeste fremtid kunne anskaffet så stort kvanta av midler at de kunne praktisert våre prosedyrer, dog kanskje løsninger. I dette helsevesenet har vi i utgangspunktet allerede konkludert med at det ikke finnes noe i dette landet som kalles sterilt. De har noe som heter rent, og veldig rent. Og det som er veldig rent, blir kanskje mer behandlet som rent, selv om de kaller det sterile prosedyrer. I Norge er dette ingen vits, sterilt er fader meg sterilt. Det finnes ingen mellomting for oss, enten er det sterilt eller ikke. Hva vil dette si? Kort og enkelt vil det si at når noe sterilt kommer i kontakt med noe ikke-sterilt utenfor behandlingsområdet, så er ikke dette lenger sterilt. Dette er i utgangspunktet den norske praksisen. Her blir det sterile, eller det vi heller kan kalle veldig rene utstyret, behandlet som en tanke enn en praksis. De står foran pasienten, gjør seg klare, tar på seg veldig rene hansker, men finner plutselig på at de må ta en telefon, hente en ting til eller hilse på en person som kom inn i rommet, som innebærer en form for kroppskontakt og kontaminering av det veldig rene. Kanskje litt dumt, men vi har egentlig allerede konkludert med at må være et manglende fokus under utdanning, kanskje også kunnskaper, men og selvfølgelig en viss overfølsomhet fra vår egen side, det skal sies.
Lovverk og rettigheter er fenomen vi ikke ser like mye av her på Cuba. Hvis vi ser bort fra alle de obskure lovene dette landet har. Vi snakker mye om mangel på skjerming, ikke-eksisterende taushetsplikt, bruk av tvang og generell mangel på autonomi blant pasientene. Jeg skal ikke bruke mye tid på å konkretisere dette stort mer, men vi ønsker likevel å gjøre det norske folk klar over at de skal prisgi sine rettigheter og takke for hjelpen, for det er nok mye vi tar for gitt, husk det.
Hva tar vi med hjem i bagasjen?
Det er nok veldig individuelt. Likevel taler jeg nok for alle når jeg sier at samtlige tar med seg et rykende ferskt perspektiv på hva det kan innebære å være sykepleier. Ikke bare gjør de ting annerledes, de ser kanskje på ting med andre øyne og, sine egne naturligvis, og det må vi forstå, noe jeg tror vi sakte, men sikkert snart er i mål med. Hvis det er en del av rollen vår vi virkelig tar med oss hjem er det et nytt syn på ivaretakelsen av den eksistensielle dimensjonen hos den enkelte. Det er når noe først virkelig er fraværende, totalt overskygget av paternalismen, at vi virkelig legger merke til den.
...Og om vi ikke bare ser på denne siden av utveksling, men også resten av den, kan vi trygt si at bagasjen vi tar med hjem også består av gode opplevelser, nye relasjoner og sinnsykt gøye historier.
PS: En stor takk til alle som donerte penger til prosjektet våres i forkant av utvekslingen, dere har bidratt med at cubanere kan få tilgang til førsteklasses medisinsk utstyr, skrivesaker og andre mangelvarer. Igjen, takk!
Skrevet av: Jo Stuve