En av dem som er tilstede på bildet over er diakonisse, senere forstanderinne ved Lovisenberg, Johanne Lyngø, som var avdelingssykepleier på en av avdelingene ved sykehuset. Hun fortalte senere i en samtale, at hun hele denne morgenen hadde vært i gravkapellet og stelt en død. Da hun åpnet døren og så nedover mot Borgen, så hun flaggene som vaiet gjennom det begynnende grønnskjæret. Da skjønte hun at freden var kommet.

Ved Diakonhjemmet var situasjonen i krigsårene etter forholdene udramatiske, men det var stadig frykt for hva okkupasjonsmakten ville gjøre med sykehuset, sier Gunnar Stave i boka «Mannsmot og tenarsinn». Men ifølge forstander Sigurd Heiervang var sykehusene for umoderne for de moderne tyske makthaverne, så de fikk være.

Et av lyspunktene i denne vanskelige tiden var at det meldte seg flere søkere til skolen enn noen gang før. Skolen gikk uforstyrret hele krigstiden og hvert år innviet man nye diakoner.

Tekst: Olav Fanuelsen