«Hvis jeg klarer å stå i dette, så er det prest jeg skal bli», tenkte Aksel Johan Lund da han som 22-årig prestestudent holdt sørgegudstjeneste og begravelse for en 18-åring som ble knivdrept i Vadsø.

Sommeren 2018 var Aksel Johan Lund prestevikar i Vadsø menighet i Finnmark. Han var halvveis i prestestudiet ved VID Stavanger, og skulle for alvor teste ut hvordan det var å være prest. Han var godt i gang med gudstjenester, institusjonsandakter og begravelser. Så fikk han en telefon som skulle snu opp ned på resten av sommervikariatet. En 18 år gammel gutt hadde blitt knivdrept mens han var på jobb, og drapsmannen var fortsatt på frifot. De lokale ungdommene var samlet på hotellet i byen, og det var ønskelig at presten skulle komme dit. Aksel Johan var den eneste presten, og ble kastet inn i krisearbeidet.

– Jeg hadde gode mennesker rundt meg som støttet meg, men det var krevende å stå i en slik situasjon. Jeg gikk inn i krisemodus og stengte alt annet ute, forteller han.

Sammen i smerten og sorgen

I dagene som fulgte, inviterte Vadsø menighet til åpen kirke og sørgegudstjeneste. Der snakket Aksel Johan blant annet om det uforståelige, uvirkelige og smertefulle som hadde skjedd. «Vi er samlet for å være sammen i smerten og sorgen, for å rope ut vår nød og klage til Gud og for å be om styrke og trøst i tiden som ligger foran oss», sa den unge vikarpresten til den sørgende forsamlingen.

Han ble også spurt om å holde begravelsen.

– En pålegger ikke en student å ta ansvar for en slik begravelse, men jeg ønsket å gjøre det. Det kom over 600 mennesker, og mange måtte stå utenfor kirken fordi det var fullt inne. Etter denne opplevelsen var jeg aldri mer i tvil om at jeg skulle bli prest. «Hvis jeg klarer å stå i dette, så er det dette jeg skal», husker jeg at jeg tenkte.

Han fikk telefoner både fra dekan Tomas Sundnes Drønen og liturgikk-lærer Karen Margrete Mestad ved VID Stavanger. De ga ham støtte, oppmuntring og råd.

– I tillegg hadde jeg en god kompis som støttet meg, samt at jeg hadde tett kontakt med prosten og sognepresten, forteller han.

– Opplevde du at det du hadde lært i presteutdanningen så langt hjalp deg til å håndtere denne situasjonen?

– Jeg tror aldri en kan være forberedt på sånne kriser, men jeg følte at jeg klarte å bruke den faglige kompetansen og kunnskapen jeg hadde til å håndtere situasjonen på en god måte, sier han.

Ingen planer om å bli prest

Da Aksel Johan Lund begynte på Misjonshøgskolen (nå VID) i Stavanger høsten 2015, hadde han ingen planer om å bli prest.

– Jeg begynte på bachelorstudiet i teologi fordi jeg hadde interesse for faget. Planen var å ta en bachelor- og mastergrad, og kanskje etter hvert en doktorgrad. Men etter ett år, gikk jeg over fra bachelorstudiet til profesjonsstudiet i teologi.

– Hva var grunnen til det?

– Det var i stor grad på grunn av lærerne. De var gode på å utfordre oss til å vurdere muligheten for å bli prest. I tillegg hadde vi «Forum for teologistudenter» hvor det ofte var besøk av prester, biskoper og andre kirkelige ansatte som fortalte om sin arbeidshverdag. Jeg vokste opp i Den norske kirke og kjenner mange prester, men jeg hadde ikke tenkt over at det var en jobb – og i hvert fall ikke at det var en jobb for meg. På den måten ble studiet en øyeåpner for meg, sier han.

– Hva er det mest verdifulle du har fått med deg i utdannelsen?

– Jeg setter pris på at profesjonsutdanningen i teologi er en såpass lang og faglig tung utdannelse, fordi det er en faglig tyngde som jeg tror profesjonen har godt av. Den teoretiske biten, med systematikk, nytestamente og kirkehistorie er et viktig grunnlag, og så kombineres det med mer praktiske og profesjonsorienterte disipliner. Man må ha en balanse mellom faglig tyngde og evne til å møte mennesker. Som prest er man både fagperson og medmenneske. Jeg opplever at jeg har blitt utrustet på begge områder gjennom studietiden ved VID Stavanger. Selv om det er et lite studiested, er det stor bredde blant de ansatte, både i forskningsområder og kirketilhørighet – og det er takhøyde for ulike syn. En slik variasjon styrker fagmiljøet og studiemiljøet, sier han.

Vil formidle trøst og håp

I januar begynte Aksel Johan som prostiprest på Jæren. 40 prosent av tiden er han menighetsprest i Nærbø, mens 60 prosent av tiden er viet til å være ungdomsprest både i Nærbø og Bryne. Planen er å starte et nytt arbeid blant voksne ungdommer.

– Aldersgruppen mellom 18 og 25 år har ikke så mange tilbud i kirken, og det ønsker vi å gjøre noe med, sier han.

– Hva trives du best med i arbeidet som prest?

– Jeg er glad i gudstjenester og gravferder. Det oppleves som de mest givende delene av jobben. Gudstjenester er på en måte kjernevirksomheten vår. Det å få lov å forkynne og forvalte sakramentene, synge salmer og delta i liturgien, har en stabil og solid kjerne i seg som gir en god rytme for kristenlivet. Når det gjelder gravferder, så er det den arenaen hvor vi som prester møter flest folk og flest ulike folk. Det er fortsatt en ganske høy andel av befolkningen som gravlegges i Den norske kirke. Og selv om man ikke er medlem, så har man garantert vært i en gravferd i kirken. Vi kommer tett på i møte med de sørgende, og det fins ikke noe som er mer givende enn å få være den som skal formidle håp og trøst i en sånn situasjon.

– Hva ønsker du å formidle til mennesker – i tillegg til trøst og håp?

– Det som er aller viktigst for meg å formidle, er et slags gudsnærvær. At Gud er nær, ikke i den forstand at nærværet representerer en «god-følelse». Men i den forstand at vi har en Gud som er nærværende uansett, både i det gode og i det vonde – i lidelsen og i smerten. En Gud som ikke svikter eller gir opp, uansett om det kan kjennes sånn. For det kan oppleves som om vi er forlatt av Gud, men det tror jeg ikke vi er. Hele poenget med inkarnasjonen, er at Gud blir menneske og blir en del av vår virkelighet. Uten at det fjerner alt som er vanskelig.

Mat til flomrammede

Aksel Johan har vært engasjert både i NMS og NMSU, og i studietiden hadde han misjonspraksis i Japan, hvor han også har vært volontør.

– Japan er et spesielt land på mange måter, og det gjorde inntrykk å møte en helt annen kirkelig virkelighet enn den jeg er vant til. Det er under én prosent av befolkningen er kristne, og det er krevende å forkynne evangeliet i den japanske konteksten.

– Er det noe du vil trekke frem som gjorde spesielt inntrykk på deg?

– I kirken jeg jobbet hadde de et tilbud som de kalte «Rasteplass». Det ble startet etter en flomkatastrofe noen år tidligere. Mange ble hjemløse og mistet livsgrunnlaget sitt, og da inviterte kirken til en ukentlig møteplass. Hit kunne folk komme og få et måltid mat – og få med seg en pose med mat og husholdningsartikler som gjorde at de kunne klare seg gjennom den kommende uken. Jeg var med som frivillig og laget mat, dekket bord og viste folk til plassene sine. Men det er ett bilde som har brent seg fast i minnet mitt. Og det er av det dekte bordet inne i kirkerommet, ved siden av alteret. Jeg så alle menneskene som satt rundt bordet og delte et måltid mat. Unge og gamle, fattige og rike. Og det ble tydelig for meg at det er dette som er Kirken. «Salige er den som får sitte til bords i Guds rike», var ordet som kom til meg. Det var en sterk opplevelse fra praksisen i Japan, forteller han.

Mening i det meningsløse

Aksel Johan er glad i musikk. Han er blant annet klassisk pianist med en forkjærlighet for jazz. Salmer har han også et sterkt forhold til, og når vi spør om han har en salme som betyr noe spesielt for ham, er det vanskelig å velge bare én.

– Det er så mange salmer jeg er glad i, og det kommer helt an på dagsformen. Men hvis jeg skal svare i dag, så må det bli «I dine hender fader blid», sier han.

Når det gjelder teologer og forfattere som har gjort spesielt inntrykk på ham, er det også her mange å ta av.

– Teologien er en enormt stor fagdisiplin, og jeg kunne ha nevnt mange forfattere og teologer som har preget meg på ulike måter. Men en som preger forkynnelsen min, spesielt i forbindelse med gravferder, er den tyske teologen Jürgen Moltmann. Hans teologi fokuserer mye på håpet og hvordan man kan finne mening i det meningsløse. Kristus på korset er Gud som tar med seg den menneskelige lidelsen. Det er takket være Moltmann at jeg klarte å forkynne i den begravelsen i Vadsø sommeren 2018, avslutter Aksel Johan Lund.