Jeg har den siste uken vært til stede på to gudstjenester på bygda. En på Jæren, og en i Hardanger. På begge gudstjenestene var det voksne og barn fra Ukraina. De hadde søkt til kirken etter å ha ankommet Norge, og de hadde vært der hver søndag siden de var ankommet. Barna snakket ikke engelsk, og de voksne kunne bare delvis gjøre seg forstått. Men de fortsatte å besøke menigheten. Min antakelse er at behovet for et hellig rom i en forferdelig krevende livssituasjon, og et lokalt fellesskap det var lett og naturlig å koble seg på, var utslagsgivende. Det var lett på se hvordan både menighet og prest ble berørt av deres nærvær, og det overveldende over at noen som hadde forlatt alt, var kommet så nær de vanlige kirkegjengerne. Så nært, og likevel en opplevelse av at det var et hav mellom våre liv, erfaringer og historie.

Det går en tynn linje (eller «fine line», som engelskspråklige sier) mellom mange ting. Mellom det geniale og galskap. Mellom kjærlighet og hat. Mellom rikdom og fattigdom. Mellom mot og dumdristighet. Mellom den gode historien og løgnen. Mellom fred og krig.

Utdanner profesjonsutøvere som hver dag beveger seg i De tynne linjers landskap

VID er på mange måter drevet av det risikofylte og sårbare som ligger rundt denne tynne linjen. Mellom helse og sykdom. Mellom å lykkes og mislykkes. Mellom et trygt liv og den dype tragedien. Mellom glede og sorg. Mellom harmoni og kaos. Vi utdanner profesjonsutøver som hver dag beveger seg i De tynne linjers landskap. Og vi forsker på dette landskapet. Dette er også diakoniens landskap.

Et slikt perspektiv setter våre verdier i kontekst. Er det ikke nettopp i møte med de tynne linjene at vi utfordres på både respekt og solidaritet? Både fordi De tynne linjers landskap krever profesjonsutøvere og forskere som utviser den nødvendige tilbakeholdenhet og respekt, samtidig som vi utfordres til solidariske handlinger som på modig og klokt vis kan utgjøre en forskjell for de som rammes av sykdom og død, krevende familierelasjoner, manglende oppfølging og omsorg, eller er ekskludert eller marginalisert.

VIDs samfunnsoppdrag kan leses som en «mission» for nettopp De tynne linjers landskap:

«VID er engasjert i utdanning, forskning og faglig utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå. Dette skjer i nær samhandling med arbeidslivet og det sivile samfunnet lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt, med fokus på sosial ulikhet og mennesker i særlig sårbare situasjoner. VID utdanner kunnskapsrike, reflekterte og modige profesjonsutøvere innenfor helse- og sosialfag, pedagogikk, ledelse, teologi og diakoni» (min utheving).

Til grunn for både respekt og solidaritet som beveger seg i landskapet rundt de tynne linjene som ligger der mellom oss, ligger det en forståelse av at «det kunne vært meg». Det kunne vært meg som ble alvorlig syk. Det kunne vært mine barn som ble koblet på barnevernet. Og kanskje er det jeg som er litt annerledes og ikke alle «de andre»?

Bård Mæland

Rektor