Misjonsmuseet ble etablert i 1864, og gjenstanden over er fra den eldste samlingen. Ifølge museumskatalogen er dette et lærbelte med krutthorn og kuletaske som har tilhørt "en gammel berømt røverkonge sydvest for Vangaindrano."

Fortellingen om den gassiske røverkongen tilhører en annen tid. Hvordan kan vi presentere Misjonsmuseets samlinger for dagens publikum? Vi bad VIDs sosialantropolgistudenter om råd.

I tillegg til lærbeltet fikk studentene se to andre gjenstander: husgud fra Kina og tryllemiddel fra Madagaskar.

Ifølge katalogbeskrivelsen er husguden fra Kina laget av tre, med noe tekstil. Den er ca. 25 cm høy. På ryggen av figuren er det et lite rom. Innpakket i papir ligger det en skorpion. Den ble opprinnelig lagt der i levende tilstand. Lydene av den innestengte skorpionen skulle gi inntrykk av at det var liv i figuren.

I tillegg til informasjonen om selve figuren, inneholder også katalogbeskrivelsen en historie om omvendelse:

"Misjonær Oluf Angell Holthe Eggen mottok denne figuren fra en kvinne som ble kristen omkring år 1936. Hun ba innstendig om at den ikke måtte bli ødelagt, men tatt med til Norge for å bli vist til misjonsvennene. Disse skulle få se med egne øyne hvilken gud hun hadde gitt avkall på til fordel for Jesus. Guden ble sagt å stamme fra hennes oldefar eller tippoldefar. Egil nevnte også at hans far visstnok skal ha skrevet et stykke i Hellige Jul på slutten av 1930-tallet, med en fortelling om kvinnens omvendelse og overlevering av husguden."

Gjenstanden under ble beskrevet som et tryllemiddel til å feste rundt ankelen. Ifølge katalogen ble tryllemiddelet brukt til beskyttelse på reiser til fots.

Nye presentasjoner

Sosialantropoloigstudentene fikk følgende oppgave:

1. Velg en gjenstand, og lag en ny presentasjon rettet mot brukerne av Digitalt Misjonsmuseum.
2. Diskuter dine valg med utgangspunkt i pensum.

I studentenes beskrivelser var betegnelsen "røverkonge" tatt bort. Det ble sagt at selv om mange ville synes det var spennende å høre om en røverkonge på en «eksotisk» øy, ville dette perspektivet være "etnosentrisk" i den forstand at det gassiske ville fremstå som mindreverdig i forhold til det norske. Studentene mente også at ord som "tryllemiddel" var negativt ladet og burde erstattes med mer nøytrale beskrivelser slik som "ankelbånd."

I beskrivelsene av husguden fra Kina ble omvendelseshistorien tonet ned. I stedet for å presentere kvinnens overrekkelse av husguden til Egil Eggen som et vitnespyrd om misjonens fremgang i Kina, refererte studentenes beskrivelser til kvinnes "motiver."

Vi tar med oss innspillene fra studentene i det videre arbeidet med Digitalt Misjonsmuseum, og håper å kunne gå "bakom" misjonærfortellingene og komme nærmere den såkalte "røverhøvdingen" fra Madagaskar og kvinnen som en gang eide den kinesiske husguden.