Hvert år legger frivillige ned en betydelig innsats i Den norske kirke. De koker kaffe til kirkekaffen og baker kaker til juletrefesten. De kjører eldre til gudstjeneste og syr kostymer til julespill. De leder barnekor og søndagsskole. De organiserer besøkstjeneste for eldre og stiller til valg i menighetsråd.
– Frivilligheten er viktig for kirken og lokalsamfunnet, men betyr også mye for de frivillige selv, sier Grete Karen Framgarden.
Hun har nylig disputert ved VID med avhandlingen «Frivillighet i Den norske kirke. En kvalitativ undersøkelse av seks menigheter i Stavanger og Hamar bispedømme».
Avhandlingen viser at selv om Den norske kirke er én organisasjon, ser frivilligheten ganske ulik ut i Stavanger og Hamar.
– Et viktig funn er hvordan frivilligheten formes av den lokale kirkekulturen, sier hun.
Ytterpunkter i Den norske kirke
Framgarden kaller menighetene i Stavanger og Hamar for ytterpunkter i det norske kirkelandskapet. Innbyggernes tro og tilknytning til kirken kommer til uttrykk på ulikt vis.
Hamar har et klassisk folkekirkemiljø, mens frivilligheten i Stavanger er mer preget av bedehustradisjonen.
De ulike utgangspunktene påvirker både hvem som rekrutteres som frivillige, hva som er motivasjon for å bidra, hvilke oppgaver de tar på seg og hvordan frivilligheten er organisert.
Selv om det var mange forskjeller mellom de to bispedømmene, var også mye felles. Et av fellestrekkene var at man gjorde en innsats for et fellesskap man selv var en del av.
– Man tenker gjerne på frivillighet som noe man gjør for andre. Men i kirken og lokalsamfunnet handler det gjerne om å bygge noe sammen. Du bidrar fordi det er ditt interessefelt eller din hobby, og fordi det skaper et godt fellesskap for deg og din familie. Det skiller seg fra å arbeide for en organisasjon du ikke er tett knyttet til, påpeker hun.
De som bidrar får mye tilbake
De frivillige var ikke bare en ressurs for menighetene.
– Fellesskapet og engasjementet var vel så viktig for de aktive selv. Å få anledning til å bidra kan bety mye, særlig for dem som trenger et nettverk, sier hun.
Å jobbe frivillig kan både motvirke ensomhet og bidra til mestring.
Et annet fellestrekk er at de frivillige begge steder var svært fornøyd med hvordan frivilligheten var organisert.
– Organisering og lederstil synes å være godt tilpasset ulike grupper av frivillige. De som var aktive og hadde et stort eierskap til oppgavene fikk frihet til å utfolde seg. Der de frivillige ikke var like involvert, var arbeidet i større grad organisert av ansatte, sier hun.
Frivillighet har i flere år vært et satsingsområde for Den norske kirke.
– Avhandlingen bidrar til kunnskap om hvordan man kan forstå den kirkelige frivilligheten, sier hun.
Forskningen favner over flere fagfelt: Både frivillighetsforskning, diakoniforskning og kirkeforskning.
– Selv om noen av funnene er spesifikke for kirken, kan mye av kunnskapen også være nyttig for andre organisasjoner i lokalsamfunn, påpeker hun.