– Et eksempel på hvordan ny teknologi gjorde det vanskeligere for beboerne å gjøre ting selv, var moderne koketopper. Noen beboere forsto ikke hvordan de skulle brukes. Å skru ett og ett hakk, slik man gjør på eldre kokeplater, er mye mer konkret og forståelig, sier Kristina Hoydal.
Hun har nylig disputert med avhandlingen “Fysiske omgivelser og teknologi i bofellesskap for unge voksne med nedsatt funksjonsevne. En studie av praksiser i spennet mellom mennesker og materialitet.”.
I arbeidet med doktorgraden tilbrakte hun 200 timer i tre ulike bofellesskap for å se hvordan de fysiske omgivelsene påvirket beboernes hverdagsliv. Bofellesskapene var døgnbemannet, og beboerne var unge mellom 18 og 30 år med moderat til alvorlig nedsatt funksjonsevne.
Resultatene viser at omgivelsene påvirket både hvilke aktiviteter beboerne kunne gjøre, og hvordan de ble gjennomført.
Arkitekturen bestemte måltidsrutinene
Hoydal deler de fysiske omgivelsene inn i tre kategorier. Den første er design og arkitektur.
– Arkitekturen påvirket blant annet hvordan måltidene ble gjennomført. I det ene bofellesskapet hadde beboerne eget kjøkken og begrenset tilgang til fellesområder. Der lagde de mat i egen leilighet. I et annet av bofellesskapene hadde beboerne bare små hybelkjøkken, men enkel tilgang til et stort felleskjøkken. Der ble det laget rutiner for felles måltider, hvor beboerne var med på å planlegge og forberede middagene, forteller hun.
Hoydal er opptatt av hvilke verdier som oppstår i samspillet mellom beboerne og omgivelsene. Å ha eget kjøkken ga beboerne flere muligheter for selvstendighet, men begrenset samtidig fellesskapet med de andre beboerne.
Klarer ikke skru på lyset selv
En annen side av beboernes fysiske omgivelser, er det Hoydal kaller småskalateknologi. Det kan være tekniske hjelpemidler som rullestoler eller elektronisk arm som hjelper med spising, men også for eksempel hvitevarer eller mobiltelefon.
Hoydal fant at slik teknologi kan gi økt mulighet for aktivitet, men også gjøre det vanskeligere for beboerne å klare ting selv, som i eksempelet med moderne koketopper.
– Et annet eksempel er styringspaneler som styrer alt lys. De kan for noen beboere være vanskeligere å bruke enn vanlige lysbrytere, forteller hun.
I studien viser hun til et eksempel der “Ari” hadde et styringspanel som var for vanskelig for ham å bruke. Resultatet var at han ofte enten satt i mørket eller lot lyset være på hele tiden.
Løser problemer med tape og nøkkelbånd
En tredje side ved de fysiske omgivelsene, er det Hoydal har kalt tilfeldige objekter. Det kan være alt fra tomflasker til nøkkelbånd som brukes for å løse praktiske utfordringer.
Da “Ari” ikke klarte å bruke styringspanelet, ble det løst ved at en ansatt satte små biter med tape på bryterne og skrev enkle instruksjoner som "tak på". En slik liten tilpasning gjorde “Ari” mer selvstendig og økte følelsen av mestring.
I løpet av sine opphold i bofellesskapene opplevde Hoydal mange eksempler på hvordan de ansatte brukte gjenstander på en kreativ måte for å få hverdagen til å fungere. Tomflasker plassert oppå dørhåndtak fungerte som et midlertidig varslingssystem. En kleshenger ble brukt til å henge opp en pose med flytende næring, slik at beboeren kunne sitte sammen med de andre under måltidene. Et nøkkelbånd ble løsningen da festesystemet til en elektrisk rullestol ikke virket som det skulle.
Tilfeldige gjenstander er en viktig del av tjenesten
Hoydal mener dette kanskje er det viktigste funnet: Hvordan tilfeldige objekter i kombinasjon med de ansattes kreativitet kan være avgjørende i situasjoner med misforhold mellom omgivelsene og beboernes behov.
– Jeg kaller det “å tinkre”, fra det engelske ordet tinkering, som betyr å fikse eller justere ting. De ansatte må analysere muligheter i omgivelsene og bruke det de har tilgjengelig for å finne løsninger og få hverdagen til å fungere. Dette er en viktig, men ofte usynlig, del av tjenesten de gir. Det skrives sjelden ned i journalene, og nevnes ikke i politiske dokumenter, sier hun.
De ansattes “tinkring” bidro til å støtte opp om at verdier som sikkerhet, selvbestemmelse og fellesskap ble ivaretatt for beboerne.
Anbefaler fleksible løsninger
Hoydal mener forskningen hennes viser hvor viktig det er å ha fleksible løsninger i bofellesskap.
– Hvis bygninger og tekniske løsninger kan brukes på flere måter og tilpasses hver enkelt beboer, gir det økte muligheter for at beboerne kan leve i tråd med egne ønsker og behov, påpeker hun.
I politiske dokumenter står det at de ansatte skal se etter tegn på endret helsetilstand hos beboerne.
– Jeg mener det er viktig at de ansatte også lærer å se etter muligheter i omgivelsene, slik at de kan løse de utfordringene som oppstår i samspillet mellom beboerne og omgivelsene, sier hun.