– Oppfølgingen av foreldre på helsestasjonen er oftest rettet mot mor og barn. For å ivareta familien på best mulig måte, er det viktig at også fedrene inkluderes, sier Beate Solberg.

Hun mener vi trenger mer kunnskap om farsrollen og hvilke endringer fedre opplever.

– Det er viktig at vi ser fedre som selvstendige omsorgspersoner med andre behov enn mødre, påpeker hun.

Hun har nylig disputert med avhandlingen «Fedres psykiske helse i overgangen til farsrollen - en studie i Forskningsprosjektet Nye Familier».

– Avhandlingen viser at overgangen til farsrollen er en sårbar fase for menn, forteller hun.

De ferske fedrene opplevde positive følelser som kjærlighet og mestring, men også negative, som sjalusi og utmattelse.

Uforberedt på tilknytningen mellom mor og barn

Både tilknytningen til barnet og opplevelsen av inkludering og mestring hadde stor betydning for hvordan fedre håndterte overgangen til farsrollen.

For mange var spe- og småbarnsperioden krevende. 

– Mange var uforberedt på blant annet den sterke tilknytningen mellom mor og barn, og kunne føle seg utenfor, forteller Solberg.

Følelser som sjalusi var vanskelig for fedrene å forholde seg til. Selv om de forstod hvor viktig mors rolle var, kunne de likevel oppleve sjalusi – både på barnet som fikk all oppmerksomheten til mor, og på mor fordi hun hadde en nærere tilknytning til barnet. Denne sjalusien kunne komme i veien for å finne sin egen rolle som far.

– Fedrene opplevde det som tabu å føle sjalusi overfor mor og barn, og skammet seg over følelsene sine. Det førte til at de i liten grad delte tankene sine med andre, sier Solberg. 

Trenger kunnskap om fedres utfordringer

Fedrene i studien beskrev også at forholdet til partneren ble sterkere og familielivet viktigere. Samtidig fortalte de om en unntakstilstand der det skulle mindre til før det ble en krangel eller konflikt.

Mangel på søvn og babygråt var to ting de trakk fram som særlige triggere for stress og frustrasjon. Noen reagerte med sinne mot partner eller barnet i krevende situasjoner. Andre trakk seg tilbake, og ble mer passive og fraværende.

Dette var også følelser de opplevde som tabu, og i liten grad snakket med andre om.

Solberg mener det er viktig å øke kunnskapen om vanlige reaksjoner og utfordringer hos fedre.

– Ved å øke fedres kunnskap og gi dem bekreftelse på at det de føler er normalt, kan vi styrke deres psykiske helse, sier hun. 

– Vi må anerkjenne at fedres opplevelser kan være annerledes enn mødrenes, og at begges opplevelser er like viktige. Vi vet at menn sjeldnere søker hjelp for psykiske helseutfordringer enn kvinner. For nybakte fedre reduseres antallet ytterligere, påpeker hun.

Hun mener økt kunnskap kan hjelpe helsepersonell å gi god støtte til begge foreldrene under svangerskap og etter fødsel.

Positivt å få helsesykepleier hjem

Solberg har også sett på betydningen av oppfølging gjennom hjemmebesøksprogrammet Nye Familier. Hjemmebesøksprogrammet er utviklet av Oslo kommune. Der får førstegangsforeldre tilbud om hjemmebesøk av helsesykepleier fra siste del av svangerskapet og frem til barnet er to år. Programmet kommer i tillegg til den ordinære oppfølgingen fra helsestasjonen. 

– Fedrene opplevde Nye Familier som et positivt tilbud. Å få helsesykepleier hjem bidro til å styrke relasjonen mellom foreldre og helsesykepleier, sier Solberg.  

Åpenhet om følelser og psykisk helse med begge foreldre til stede, bidro til økt forståelse og toleranse foreldrene imellom.

– Fedrene syntes særlig det var fint med hjemmebesøk før fødsel, fordi det hjalp dem med å forberede seg på den nye rollen, forteller Solberg.

Pappapermen ble vendepunkt

Fedrene følte seg imidlertid bare delvis inkludert på hjemmebesøkene.

– De savnet mer oppmerksomhet på sin egen rolle som omsorgsperson, ikke bare som støttespiller for mor, forteller hun. 

Studien undersøkte også hvor utbredt depresjonssymptomer er hos fedre, og om hjemmebesøksprogrammet Nye Familier har innvirkning på dette. Det var lav forekomst av depresjon blant fedrene i studien.

Funnene viser også at programmet ikke hadde en direkte innvirkning på forekomsten av depresjonssymptomer de første tre månedene etter fødsel. 

De fleste fedrene i studien kjente på en sorg over tap av identitet, frihet og sosialt liv. Samtidig trakk de fram at de hadde fått et nytt perspektiv på hva som var viktig i livet. De så det også som positivt å sette barnets behov foran sine egne.

Fedrene utviklet en dyp kjærlighet til barnet, men for noen tok det tid for denne følelsen å vokse. 

Pappapermen ble av mange trukket fram som et viktig vendepunkt.

– Fedrene hadde positive erfaringer med pappapermen. Den bidro til at de kom bedre inn i rollen som omsorgsperson og knyttet tettere bånd til barnet, sier Solberg.