En studie fra Göteborgs universitet og VID vitenskapelige høgskole viser at fosterforeldre er en viktig støtte også etter at ungdommen har fylt 18 år.
− I mange fosterhjem gir foreldrene fortsatt betydelig støtte til de tidligere plasserte ungdommene. Støtten er ofte relatert til praktisk hjelp og kunnskap, som hjelp til flytting og spørsmål om hvilken forsikring man trenger, sier Ingrid Höjer, professor emerita i sosialt arbeid ved Göteborgs universitet.
Sammen med professor Inger Oterholm ved VID vitenskapelige høgskole har hun undersøkt fosterforeldrenes rolle for ungdommer etter at ungdommene flytter ut, når de de skal etablere seg i voksenlivet.
Höjer og Oterholm har intervjuet 18 fosterforeldre i Norge og 17 i Sverige.
− De ulike fasene i et menneskes liv henger sammen. Det som skjer når unge skal stå på egne ben er koblet til deres erfaringer fra barne- og ungdomsårene. Studien viser at det er et sterkt engasjement hos mange fosterforeldre, og at relasjonene som er skapt får betydning også når ungdommene flytter for seg selv, sier Inger Oterholm.
Fosterbarna er en del av “storfamilien”
Fosterforeldrene fortalte at de forsøker å opprettholde kontakten med den unge som har flyttet ut. Dette kan være ved regelmessig kontakt på telefon eller å treffes til søndagsmiddager, bursdager og viktige helligdager.
Flere av fosterforeldrene så også de unge som en del av deres "storfamilie". Etter flyttingen hadde ungdommene fortsatt kontakt med fosterfamiliens biologiske barn og fosterforeldrenes søsken og foreldre.
Noen fosterforeldre beskrev hvordan de har blitt besteforeldre til tidligere plasserte unges egne barn, og at støtten og familietilhørigheten også omfatter disse "bonus-barnebarna".
Psykiske problemer gjør kontakt vanskeligere
Mange fosterforeldre fortalte at det var vanskeligere å holde kontakten hvis den unge hadde alvorlige psykiske problemer. Flere uttrykte også bekymring for hvordan de unge skulle håndtere overgangen fra å bo i fosterhjem til å klare seg selv.
− Flere familier understreket ungdommenes behov for å bli boende i fosterhjemmet selv etter at de har fylt 18 år. Det gjaldt særlig dem med alvorlige psykiske problemer. Det er få tenåringer som flytter når de er så unge. Å bli tvunget til å flytte blir ofte veldig ensomt, sier Inger Oterholm.
− Det er vesentlig at sosialtjenesten legger merke til tidligere plasserte unges behov for fortsatt støtte, og at fosterhjemmenes engasjement og kunnskap om de unge tas vare på når plasseringen avsluttes, sier Ingrid Höjer.