Senteret er «hjemmet» til ph.d.-programmet i teologi og religion ved VID og hører til på Fakultet for teologi og samfunnsvitenskap (FTS).

– Vi går bort fra å se kristendommen ut fra et sentrum og utkant-perspektiv. I stedet ser vi på kristendommen som noe som har flere sentre. Endringen viser også hvor viktig det er å studere kristendommen i sammenheng med andre verdensreligioner, sier hun.

En god beskrivelse av hvem vi er

Uttrykket ‘global kristendom’ baserer seg på et forskningsfelt fra 1920-tallet, og akademiske tekster om temaet ble publisert på slutten av 1930-tallet.

– Fra starten refererte det til ulike uttrykk for kristen tro rundt om i verden som et resultat av misjonsarbeid. I de siste tiårene har disiplinen global kristendom fokusert på minoritetsperspektiver, urfolksspørsmål, kjønnsperspektiver og postkoloniale perspektiver på misjonsvirksomheten, sier hun.

– VIDs historie er tett knyttet til den norske misjonsbevegelsen, og våre forskningsinteresser har lenge vært rettet mot det afrikanske og asiatiske kontinentet. Vi har også sterke nettverk gjennom ph.d.-programmet i teologi og religion. Derfor er uttrykket global kristendom en god beskrivelse av hvem vi er og hva vi gjør, fortsetter Rapisarda.

Revurdere etablerte ideer

Hun trekker fram Retief Müller som nylig har fått opprykk til professor ved FTS.

– I sin professorforelesning fremhevet han hvordan feltet global kristendom ble utviklet, først av historikere og deretter av misjonsteologer. Den moderne misjonsbevegelsen, som har vektlagt kristendommens tilpasning til lokale kulturer, har lagt grunnlaget for utviklingen av global kristendom i all sin variasjon. Müller pekte blant annet på at et kjennetegn ved global kristendom som fag, er at det desentraliserer spørsmål og tvinger forskere til å revurdere etablerte ideer, forklarer Rapisarda.

– Misjon og global kristendom er ikke bare sammenhengende studieområder: Global kristendom bidrar til at misjonsstudier beholder sin relevans i vestlige akademiske kontekster i en tid da misjonsstudier kommer overens med sine koloniale assosiasjoner.

Del av et nettverk

VID har flere forskningsprosjekter som fokuserer på urfolksspørsmål, epistemologisk rettferdighet, migrasjon, klimaendringer, utdanning, verdibasert ledelse og kjønnsbasert vold.

– Å ha doktorgradsstudenter fra de afrikanske og asiatiske kontinentene bidrar til å definere en postkolonial/dekolonial linse på disipliner og metoder. Navneendringen viser at det legges vekt på tilnærminger som tar hensyn til både ulike kulturer og ulike faglige sammenhenger i doktorgradsutdanning og forskning, sier hun.

Rapisarda forteller at historiske sentre for global kristendom finnes i Edinburgh, Yale, Princeton, Cambridge, SOAS London, Nairobi og Seoul, for å nevne noen.

– Navneendringen eller «rebrandingen» plasserer ph.d.-programmet i teologi og religion på dette kartet og i et nettverk av viktige sentre for utdanning og forskning, understreker Rapisarda.

Øker kvaliteten

– Å være et senter for studiet av global kristendom og religion betyr ikke bare å være en del av et nettverk av prestisjetunge institusjoner, men også å holde oppmerksomheten høyt på realitetene og forskningsaktivitetene som utføres i sør. Mer enn et spørsmål om solidaritet, understreker dette at det å være oppmerksom på hva som skjer i andre akademiske kontekster og dermed også i sør, øker kvaliteten på utdanningen som tilbys ved VID og kvaliteten på forskningen, avslutter senterlederen.