De tre høgskolene Diakonhjemmet Høgskole fusjonerte med var Høgskolen Betanien, Misjonshøgskolen og Haraldsplass diakonale høgskole.

Diakonhjemmet Høgskoles historie

Diakonhjemmet vokste frem av den lavkirkelige vekkelsen som preget Norge på 1800-tallet. I tradisjonen etter Hans Nielsen Hauge preket de ikke bare til personlig og inderlig Jesus-tro og omvendelse. Vekkelsen rommet også en nød for foreldreløse, sultne, fattige og moralsk forkomne.

Den var blant annet inspirert av utviklingstrekk i tysk kirke- og indremisjonsliv på begynnelsen av 1800-tallet. Diakonhjemmets grunnleggere ivret for en gjenfødelse av det de kalte for urkirkens skjønneste egenskap: Diakonien, menighetenes innsats for mennesker i nød. Diakonhjemmet skulle bli et kraftsenter som skulle mobilisere til et storstilt, kirkelig redningsarbeid for mennesker i utsatte livssituasjoner.

Hartvig Halvorsen (1854–1910)

Primus motor for opprettelsen av Diakonhjemmet var presten og redaktøren Hartvig Halvorsen (1854–1910), som også var sentral i etableringen av Menighetsfakultetet. Han opprettet et lite pleiehjem/sykehus der vordende diakoner kunne få sin sykepleiefaglige utdannelse og der pasientene skulle behandles på kyndig vis og i Kristi kjærlighets ånd. Diakonhjemmet ble startet opp i 1890, 22 år etter at en kvinnelige varianten hadde kommet i gang ved Diakonissehuset.

I starten var det 10 diakonielever

Det som startet med ti diakonelever ved et klosteraktig pleiehjem i Kristiania har siden vokst langsomt og sikkert i omfang og blitt en veltilpasset privat institusjon som driver innenfor offentlige helse- og utdanningsplaner. De tusentalls diakonene som i tidens løp er utdannet ved institusjonen fikk ikke den mottakelsen og det spillerom i kirken som grunnleggerne hadde håpet. Først på 1980-tallet ble det fart på opprettelsen av diakonstillinger i menigheter i Den norske kirke. Men den brede, femårige diakonutdannelsen åpnet mange dører for diakonene innen det offentlige helse- og sosialvesenet og innen bedriftshelsetjeneste.