- Sosialarbeiderne møter folk i fattigdom og nød, og som åpenbart trenger hjelp. Men som likevel må avvises fordi de ikke har rett til offentlige velferdstjenester. Det skaper et stort dilemma, sier Turid Misje.

Hennes avhandling “Sosialt arbeid og heimlause EU-migrantar: Migrasjonskontroll gjennom velferdspolitikk og velferdstenester i Norge” viser hvordan sosialarbeidere må handle på tvers av prinsippene som ligger til grunn for sosialt arbeid, og indirekte blir en del av norsk innvandringskontroll.

For mens sosialt arbeid står for anti-diskriminering og sosial rettferdighet, handler jobben innenfor den norske velferdsstaten om å sette grenser for hvem som skal få tilgang til støtte og tjenester.

Lever på gata i årevis

Misjes avhandling tar utgangspunkt i situasjonen for hjemløse EU-migranter. Dette er EU-borgere som oppholder seg lovlig i Norge, men som ikke har opparbeidet seg rettigheter i det norske velferdssystemet.

- Det kan for eksempel være folk som er her for å tigge eller lete etter jobb, eller arbeidere som jobber svart. Jeg møtte folk som har vært her i årevis, sier Misje.

Hun har både intervjuet NAV-ansatte og fulgt migranter når de oppsøker NAV og helsevesenet. Hun har også gjort deltakende observasjon på de fleste av de frivillige organisasjonenes tilbud for denne gruppen i Oslo.

Skaper parallelt sosialhjelpssystem

Avhandlingen har tre artikler. Den første tar for seg hvordan politikerne har lagt føringer om å holde tilbudet til hjemløse EU-migranter på et minimum, for å begrense denne typen innvandring. Det gjør at sosialarbeidere bidrar til en form for migrasjonskontroll, ved at de setter grenser for hvem som skal få tilgang til offentlige sosiale velferdstjenester.

Dette utfordrer de prinsippene sosialt arbeid bygger på, som inklusjon og sosial rettferdighet.

Den andre artikkelen tar for seg de frivillige organisasjonenes tilbud til denne gruppen, et tilbud som også skaper flere dilemmaer.

- De frivillige organisasjonenes tiltak har skapt et parallelt sosialhjelpssystem, som bidrar til å dekke de hjemløse EU-migrantenes grunnleggende behov. Samtidig kan det skjule at det er et behov der, som det offentlige burde tatt seg av, påpeker Misje.

Selv om tilbudet fører til at migranter får hjelp til mat, dusj og en seng å sove i, opprettholdes migrantenes utenforskap.

Hjelpen blir uforutsigbar

Artikkelen viser også hvordan det frivillige tilbudet låste migrantene i en kamp om å få dekket grunnleggende behov. Lappeteppet av ulike tilbydere og tjenester med ulike åpningstider gikk utover tiden til å tigge eller på andre måter tjene til livets opphold - for eksempel ved at de måtte stå i kø i håp om en overnattingsplass.

Den tredje artikkelen viser hvordan EU-migrantene ekskluderes fra vanlig sosialhjelp, men inkluderes gjennom nødhjelpsbestemmelser. Dette gjør hjelpen uforutsigbar og sårbar for sosialarbeideres syn på hvem som fortjener tilgang.

Artikkelen viser hvordan sosialarbeidere navigerer i lovgivningen, og moralsk rettferdiggjør sine beslutninger om hva som utgjør akutte situasjoner og hvem som fortjener hjelp.