Kan du fortelle litt om deg selv og bakgrunnen din?

Jeg har både historie og tilhørighet til Diakonhjemmet. Begge foreldrene mine har jobbet på sykehuset. Moren min jobbet på Diakonhjemmet i 43 år, mens faren min sluttet for en del år siden. Han var assisterende direktør og hadde den fine tittelen Administrerende overdiakon, og han er vigslet diakon til sykehustjenesten. Så det ligger litt historie der.

Det som også er litt morsomt er at jeg bodde på Diakonhjemmet da jeg ble født, og jeg bodde på jordet i blokkene i Borgenveien til jeg ble tre år gammel. Så jeg er sykehusbarn, og har gått i sykehusbarnehagene, både Steinerud og Borgenveien.

Nå lever jeg et rekkehusliv sammen med mann og tre barn på Haslum i Bærum.

Hvorfor søkte du på jobben som studentprest hos VID vitenskapelige høgskole?

Identitetsmessig har jeg hele veien kjent at jeg identifiserer meg med VID og Diakonhjemmet. I tillegg ligger det, slik jeg ser det, en oppgave og venter med tanke på hvordan prest og diakon kan være til stede for hele VID.

De siste ti årene har jeg via jobbene jeg har innehatt vært i kontakt med både samtalepartner og preste-Elise, men også den mer administrative byråkrat-Elise, som jeg særlig har fått utviklet de siste to årene i Kirkerådet. I prestestillingen i VID vil tyngdepunktet ligge på det å være en samtalepartner og en sosial person. Men jeg liker å være med på å skape ting, og selv om tyngdepunktet vil ligge på samtale, er det også spennende muligheter for å utvikle digitale rom hvor presten er til stede.

Hva ønsker du å fokusere på og oppnå i jobben hos VID vitenskapelige høgskole?

Det å være student er en overgangsfase i livet der det skjer store endringer. Du flytter kanskje hjemmefra, og skal bryte opp fra noe kjent. Andre begynner kanskje å studere igjen etter å ha holdt på med noe i mange år. Det er litt utrygt. Jeg ønsker å bidra til at VID kan være et sted der man kommer, og som rommer hele livet, ikke bare dagene med opptur. Det er noe jeg ønsker å fokusere på i jobben, at folk skal kjenne seg tatt imot.

I tillegg vil jeg selvfølgelig bidra til å sørge for gudstjenesteliv og generell tilstedeværelse. Som jeg nevnte vil jeg også jobbe for å utvikle digital tilstedeværelse for presten. VID er jo fortsatt ganske nytt, så det er noen spor og stier som ikke er tråkket opp ennå.

Hvorfor valgte du å bli prest?

Hadde du spurt meg som 16-åring hva jeg ønsket å bli, så hadde ikke prest stått på den listen. Da ville jeg nok svart lærer eller journalist, eller kanskje fysioterapeut. Jeg har også journalistutdanning, og har også jobbet litt som kommunikasjonsrådgiver.

Det å bli prest var en prosessbeslutning for meg. Jeg hadde en veldig fin prest i menigheten der jeg var ungdom og med i Ten Sing. En gang spurte han meg: Du kunne ikke tenke deg å bli prest da? Jeg var 17-18 år. Jeg tenkte at det var veldig rart å bli spurt om det. Men det satte i gang noen prosesser. Det tok flere år før jeg var klar til å søke på studiene, og jeg studerte journalistikk først og teologi etterpå. Det er umulig å si om jeg hadde tatt valget å studere til prest uansett, men jeg tror at det spørsmålet satte i gang noe hos meg. På samme måte kan du si at det ble et ytre kall, at noen ser noe hos deg og et potensiale i deg, med en tillit. Det viste meg også at det er et behov i kirken, og det viste meg viktigheten av å jobbe lokalt.

Føler du at det at du har en bakgrunn i journalistikk også kan bringe en ekstra dimensjon inn i det å være prest?

Kommunikasjon er jo et fellestrekk ved begge yrkene og utdannelsene. Journalistbakgrunnen gjør nok at jeg er veldig bevisst på kommunikasjon. At jeg har en tanke for formidlingen, at jeg våger å tenke målgruppe, og har et bredere bilde av hva kommunikasjon er. Sånn sett har jeg nok brukt journalistutdanningen min i alle jobbene jeg har hatt.

Hva er det morsomste du gjør?

Jeg synes også det er veldig viktig at man må man ha rom for ting som er gøy i hverdagen, selv om man er i en jobb og har hverdag og masse stress og henting. Man må våge å tøyse litt med hverandre. Alle samtaler trenger ikke å være alvorlige, og ofte går jo alvor og fjas litt hånd i hånd. Det synes jeg er viktig.

Jeg liker også veldig godt å gå på konsert, og jeg liker godt å være ute med barna og legge bort kjas og mas. Når vi går i skogen pleier det å åpne seg noen nye dører, og vi er sammen på en annen måte.

Hvem beundrer du mest, og hvorfor?

Det jeg beundrer mest er knyttet til egenskaper, ikke én bestemt person. Jeg beundrer gode damer som har gått noen skritt foran, som er litt lenger i livsløpet, og som har gjort noen erfaringer, og som er kloke og varme og våger. Gode damer som har noe skapende ved seg. Som våger å vise ansikt og som våger å stikke seg fram. Det er viktige forbilder for meg i mitt liv.

Hvis vi tenker prester, så tenker jeg at det alltid har vært greit for meg å være kvinne og prest, og da er det noen som har betalt en pris før meg. De har orket å stå i det, og det beundrer jeg. Jeg beundrer mennesker som har et ansvar og som bruker det på en god måte. De som har en posisjon og en økonomi til å gjøre alt, men som likevel har begge beina på jorda og er med på å skape noe som er godt for andre.

Hva er det mest spontane du noen gang har gjort?

Jeg er ikke en person som hopper i strikk og som tar den typen sjanser. Men jeg har veldig tro på å våge i sosiale settinger. Av og til kan vi bli så redde for å bli avvist at vi ikke våger å ta sjansen. Jeg har veldig diakonal identitet i min prestetjeneste, og tenker at vi er medvandrere for hverandre og Guds hender på jorda. Og i det kan det oppstå tanker og ideer, men så tør vi ikke å handle på det, for da tenker vi at vi skal fremstå som dumme eller blir låst i tanken på hva andre skal synes om oss. På den måten holder vi hele tiden oss selv tilbake. Og på den måten kan jeg være litt spontan. Jeg mener at man av og til skal følge innfall og intuisjon. En sånn hverdagsspontanitet har jeg veldig sans for, og det oppstår ofte gode ting av det, for folk liker å bli fortalt at de har blitt husket på. Å våge å gi folk små spontane oppmerksomheter, kjøpe med en kaffe, gi noen en klem. Kall det gjerne "Pay it forward"-tanken. En sånn spontanitet er jeg veldig for. Et samspill med andre mennesker, og å kunne løfte hverandre opp.

Men det var en dag jeg plutselig bestemte meg for at jeg skulle ta hull i ørebrusken. Det har nå grodd igjen, og det er nok ikke representativt for meg.

Hva er det vanskeligste du noen gang har måttet gjøre?

Det tror jeg også kan handle om relasjoner. Det kan skje vanskelige ting i relasjoner, både profesjonelt og privat. Livet består jo av mange valg. Noen valg er store og får store konsekvenser, mens andre tilsynelatende er små, men kan bety noe i helheten. Det vanskeligste jeg har måttet gjøre ligger nok i det å måtte velge i relasjoner. Noen ganger må man sette grenser for hvor stor plass andre skal ha i ditt liv, fordi det ikke er sunt.

Også det å velge utdanning, og flytte til ny by, alle sånne ting kan være vanskelige.

Er det noe mer du har lyst til å dele?

For meg er det veldig viktig å være et sted, eller en institusjon der det er plass til hele mennesker. Av og til våger vi ikke å vise at vi har det litt kjipt eller vanskelig. Det kan være nok til å hindre oss fra å komme eller delta.

Sett utenfra trenger det ikke å være en hendelse som gjør at jeg har det vanskelig, men det er bare sånn det er, og uansett årsak kan det være strevsomt. Så det å kunne være i et felleskap, og å være mennesker som også kan ta imot hverandre når det er sånn, det tenker jeg er noe av det fineste man kan være med på å gjøre. Det er jeg opptatt av.

Det handler også om å våge å kjenne at man er verdig at noen skal ta deg imot. At det fortjener vi alle sammen, og det er vi verdige til alle sammen. Så det handler både om å åpne i et fellesskap, men også det å våge å øve seg på å ta imot det andre har å gi, og ikke å være altfor redd for å bli avvist.

Det kan være forskjellige grunner til at vi er redde for det, men da må man øve litt. For vi mennesker tenker ofte at vi skal klare alt selv. Mens jeg tror at det å være i et fellesskap med andre mennesker og med Gud er både helende og livsviktig. Da må man kanskje våge å vise sårbarheten sin. Dette håper jeg at jeg kan bidra med i VID.