Grønn omstilling truer urfolks rettigheter
Grønn omstilling truer urfolks rettigheter
Beiteområder for rein er attraktive for gruvedrift og vindkraft. Det kan skape konflikter midt i det som skulle vært en forsoningsprosess.
Beiteområder for rein er attraktive for gruvedrift og vindkraft. Det kan skape konflikter midt i det som skulle vært en forsoningsprosess.
- De store selskapene bruker det grønne skiftet for å få gjennomslag for sine interesser, mener Line Skum. Hun er reindriftssame og universitetslektor ved VID, og skrev for 17 år siden hovedfagsoppgave om hvordan urfolk på Filippinene ble rammet av internasjonal gruvedrift.
Nå er det hennes eget reinbeitedistrikt på Senja som trues av et internasjonalt gruveselskap. I 2019 ble Skaland Grafitverk på Nord-Senja kjøpt opp av det australske gruveselskapet Mineral Commodities. Selskapet ønsker å utvide driften, og har gjennomført leting etter nye grafittforekomster i uberørte naturområder på øya.
Grafitt er blant materialene EU har definert som kritiske for å få gjennomført det grønne skiftet.
- Grafitt trengs blant annet til el-bilbatterier. Europa ønsker å bli mer selvforsynt med mineraler, og mindre avhengig av Kina og Sør-Amerika, sier Skum. Kina står i dag for over 60 prosent av verdens grafittproduksjon.
Gruvedrift i urørt natur
Tema for Forskningsdagene 2023 er energi. I den anledning inviterer VID til debatt på Litteraturhuset om hvordan ønsket om grønn energi kan komme i konflikt med urfolks rettigheter. Der skal Skum presentere gruvesaken på Nord-Senja.
For en utvidelse av gruvedriften kommer selvfølgelig ikke uten konsekvenser.
- Området består i dag av urørt natur, og er både et populært turområde og sentralt reinbeiteområde, sier Skum.
Saken har skapt protester fordi både samene og andre grunneiere mener de ikke ble tilstrekkelig hørt da Senja kommune og Statskog ga selskapet tillatelse til leting i området.
Ifølge Skum var avtaleprosessene helt ukjente for offentligheten, inkludert berørte grunneiere og reindriften.
- Urfolk har rett til å bli hørt i saker som kan få direkte betydning for dem. Saken har paralleller til Fosen-saken, hvor man må rydde opp i etterkant fordi man ikke involverte alle parter fra starten av, påpeker hun.
Dømt for brudd på urfolksrettigheter
I oktober 2021 slo Høyesterett fast at tillatelsen til utbygging av vindkraft i reinbeiteområder på Fosen er ugyldig, fordi den strider mot urfolks rett til fri kulturutøvelse.
To år senere står vindturbinene der fremdeles, og det er uvisst hva løsningen blir.
- Så lenge ingenting blir gjort, er dette et pågående menneskerettighetsbrudd, sier Carola Lingaas. Hun er førsteamanuensis i rettsvitenskap ved VID, og skal holde et innlegg om Fosen-saken under arrangementet.
- Dommen var oppsiktsvekkende. Det var ikke forventet at den skulle være så tydelig på at tillatelsen til utbygging strider mot Norges folkerettslige forpliktelser, sier hun.
Men selv om dommen er tydelig på at urfolksrettighetene er brutt, sier den ingenting om hvordan saken skal løses.
Står i veien for forsoning
23. februar i år hadde det gått 500 dager siden dommen i Fosen-saken falt. Da slo en gruppe aksjonister seg ned i resepsjonen til Olje- og energidepartementet, med krav om at turbinene skulle rives.
- Fosen-saken er ikke bare et juridisk problem, men også en økonomisk utfordring. Det er blitt gjort store investeringer. Ingen bestrider at vi trenger en grønn omstilling, spørsmålet er hvordan og på bekostning av hvem. Det er et sårt punkt i prosessen, sier Lingaas.
I juni slapp Sannhets- og forsoningskommisjonen sin rapport om fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner. Samtidig som staten skal forsones med den samiske minoriteten, står den altså i en konflikt om bruk av landområder.
- Kommisjonens leder Dagfinn Høybråten var tydelig på at Fosen-saken må behandles på en ordentlig måte nå som vi står i en forsoningsprosess. Det handler om minoritetenes tillit til staten, påpeker hun.
Forbød samer å kjøpe land
Fra rundt 1850 til 1960-tallet drev norske myndigheter en målrettet fornorskingspolitikk mot samer, kvener og norskfinner. En del av fornorskningen handlet om å legge begrensninger på reindrift og eierskap av jord.
- I 1902 ble det innført en lov som forbød dem som ikke var norskspråklige å kjøpe land i Finnmark. Det å ha et samisk navn fikk store juridiske konsekvenser, forklarer Lingaas.
I 1965 ble loven formelt avskaffet, men konfliktene rundt landområder fortsetter.
- Hvordan man kan få til det grønne skiftet uten at det går utover urfolks rettigheter er en vanskelig problemstilling, både i Norge og andre land. Og særlig når man står i en forsoningsprosess, sier hun.
Majoriteten har også et ansvar
- Det er viktig at minoriteten ikke nok en gang blir tilsidesatt av staten, sier førstelektor ved VID, Anne Margrethe Sønneland.
Hun har forsket på latinamerikanske sannhetskommisjoner, og sier at disse sakene er komplekse.
- Det finnes ingen enkle løsninger, påpeker hun.
Hun understreker at selv om staten har hovedansvaret for forsoning, har også majoritetsbefolkningen et ansvar.
- Det aller viktigste er forsoning mellom minoriteten og staten, fordi fornorskningen var statlig politikk. Men det er også et behov for forsoning mellom minoritet og majoritet, sier hun.
Sannhets- og forsoningskommisjonen peker på at befolkningen har for lite kunnskap om urfolk og nasjonale minoriteter.
- Folk vet generelt lite både om fornorskningspolitikken og om Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. Det legger et stort ansvar for forsoning på minoriteten, sier hun.
Referanse:
Anne Margrethe Sønneland og Carola Lingaas: Righting Injustices Towards the Sámi, A Critical Perspective on the Norwegian Truth and Reconciliation Commission. International Journal on Minority and Group Rights, 2023. Doi.org/10.1163/15718115-bja10105
Publisert av Kjersti Busterud. Dato: 27. september 2023.