Koronaviruset satte en stopper for utenlandspraksisen
Koronaviruset satte en stopper for utenlandspraksisen
Sykepleierstudent Jade-Celine Haraldsen leverte bacheloroppgaven sin og skulle avslutte studietiden på VID med tre måneders praksis på Madagaskar. Etter ti dager måtte hun pakke kofferten og reise hjem til Norge.
Sykepleierstudent Jade-Celine Haraldsen leverte bacheloroppgaven sin og skulle avslutte studietiden på VID med tre måneders praksis på Madagaskar. Etter ti dager måtte hun pakke kofferten og reise hjem til Norge.

Utenlandspraksisen ble kraftig amputert for tredjeårsstudentene fra studiested Diakonova som dro til Madagaskar i begynnelsen av mars. I likhet med alle andre VID-studenter i utlandet, ble også de anbefalt å reise hjem da koronakrisen tilspisset seg i midten av mars.
– Det var opp til oss å ta den endelige avgjørelsen, men ledelsen ved VID anbefalte oss på det sterkeste å reise hjem, sier Jade-Celine Haraldsen.
De åtte studentene på Madagaskar gikk flere runder med seg selv, lokale myndigheter, norske misjonærer og ledelsen ved VID før de til slutt fant ut at det beste var å reise tilbake til Norge.
– Vi fikk signaler om at grensene ville stenges, og da visste vi jo ikke hvor lang tid det ville ta før de ble åpnet igjen. I verste fall kunne vi bli strandet på Madagaskar i flere måneder, sier Jade-Celine.

Sterke opplevelser
Selv om praksisen ble kortvarig, fikk hun og de andre studentene en ukes arbeidserfaring innenfor det gassiske helsevesenet.
– Jeg tror jeg fikk mer ut av den ene uken på Madagaskar enn jeg har fått ut av åtte uker i annen praksis i Norge, sier Jade-Celine.
– På hvilken måte?
– Jeg måtte jobbe mer selvstendig og fikk utfordret meg selv på en annen måte enn i en «vanlig» praksis. Og jeg opplevde mye som jeg aldri hadde fått oppleve her hjemme. Jeg var på et privat sykehus i Andranomadio, og dit kom det en mann som hadde blitt skutt i leggen av kvegtyver. Det skjedde for 18 måneder siden, men han måtte spare opp penger til å oppsøke legehjelp, derfor tok det så lang tid før han kom til sykehuset. Slike tilfeller ville vi ikke sett i Norge.
Tegn på svakhet
En annen hendelse som satte spor, var da hun skulle stelle et sår på en tre måneder gammel baby.
– På Madagaskar blir det å vise smerte sett på som et tegn på svakhet, og mange prosedyrer foregår uten bedøvelse eller andre former for smertestillende behandling. Da jeg skulle stelle såret på den lille babyen, gjorde det selvfølgelig vondt, og hun hylskrek. Moren ble flau over at barnet gråt, og selv måtte jeg gå ut å tørke noen tårer før jeg klarte å fortsette, forteller Jade-Celine.
Krevende
Det kom også noen tårer da hun innså at utenlandseventyret brått måtte avsluttes.
– Jeg hadde begynt å finne meg til rette og stortrivdes med hverdagsliv og arbeidspraksis. Før jeg dro hadde jeg gruet meg til å reise fra familie og venner i Norge, og det var en stor omstilling å skulle være så langt hjemmefra i tre måneder. Men da jeg først var på plass og hadde kommet gjennom det verste kultursjokket, så var det en utrolig opplevelse å være der. Det å plutselig skulle omstille seg på å reise hjem etter bare ti dager, var naturligvis krevende, forteller hun.
Da hun kom tilbake til Norge, måtte hun i likhet med alle andre som har vært utenlands, rett i 14 dagers karantene. Deretter drar hun til hjembyen Tønsberg hvor hun skal ta de siste ukene av praksisen på et sykehjem. Dermed får hun fullført studiene til normert tid.
– Det blir en annerledes slutt på studietiden enn jeg hadde sett for meg, men jeg håper det blir mulig å få til en verdig avslutningsmarkering for kullet vårt, sier hun.

Frustrasjon og anerkjennelse
Jade-Celine er leder for studentrådet ved VID Oslo og har hatt mye kontakt med medstudentene sine de siste ukene. Mange har vært usikre på hva som ville skje med praksis, eksamensavvikling og fullføring av studier, og den første tiden var det vanskelig å få klare svar fra VID.
– Da krisen oppstod var det masse spørsmål fra studentene, og mange stod ubesvarte. Det blusset opp en del frustrasjon og sinne, fordi en ikke fikk klare svar på hvorfor ting ble utført som de ble, og på hvilket grunnlag. Nå i ettertid tør jeg påstå at studentene har større forståelse for hvorfor det har vært vanskelig å få svar, og hvorfor ting tar tid. Samtidig som en kan være uenige i hvordan ulike ting har blitt håndtert. I all hovedsak synes jeg VID har gjort en god jobb ved at de opprettet en beredskapsside som oppdateres jevnlig og de forsøker å besvare generelle spørsmål. Herdis Rangnes, som har et spesielt ansvar for oppfølging av praksisstudenter i utlandet, har virkelig stått på og gjort alt hun kan for oss. Det samme gjelder studentprest og studentdiakon, sier Jade-Celine.
– Er det noe du mener VID burde gjort annerledes - i tilfelle hva?
– Det er lett å være etterpåklok og mene hva som burde vært gjort annerledes i en slik situasjon. Hele Norge er i unntakstilstand, og jeg tror VIDs ansatte har gjort, og gjør sitt ytterste for å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg vet at VIDs ansatte har jobbet på spreng for å finne best mulige løsninger for både studenter og ansatte, og det skal de ha anerkjennelse for.
Publisert av Susanne Ward Ådlandsvik. Dato: 2. april 2020.