Siden forrige lørdag har sivile blitt skutt ned i sine hjem og på gater i landsbyer og kibbutzer i Israel utenfor Gaza. Flere hundre unge ble drept på musikkfestivalen ute i ørkenen lørdags morgen, og et ukjent antall kvinner, eldre og familier har blitt tatt som gisler og ført tilbake til Gaza. Som militære handlinger fremstår de som omfattende, grusomme og klare brudd på krigens folkerett.

Israel har erklært krig mot Hamas. Her er det ikke bare snakk om begrensede militære operasjoner. Forsyninger, strøm og vann fra Israel er skrudd av. 1,1 millioner mennesker, halve befolkningen, er drevet på flykt fra nord til sør på Gazastripen. Samtidig er tusener allerede drept i angrep, mange av disse sivile.

Vi ser bilder fra sykehus hvor pasienter ikke får den hjelpen de trenger, og heller ikke kan flyttes. Mennesker kommer verken inn eller ut av Gazastripen. Gaza er fullstendig blokkert, og har vært det lenge, og omtales ofte som verdens største utendørs fengsel.

Krevende

Det er krevende, for ikke si: umulig, å leve seg inn i hvordan det er å rammes av den typen terrorangrep som skjedde i Israel utenfor Gaza. Og det er like krevende å leve seg inn i hvordan det er å leve på Gazastripen i bomberegn, på flukt med alle sine eiendeler på ei kjerre, og i påvente av Israels invasjon.

Det er i dag også mer krevende enn på lenge å se for seg hvordan Midtøsten skal utvikle seg i retning av fred, forsoning og en felles fremtid for alle som bor der.

"Tung tids tale"

Jeg skriver dette av tre grunner:

For det første har flere av våre ansatte og studenter en sterk tilknytning til denne regionen, noen er sågar fra Gaza. Vår dypeste medfølelse til dere i denne tunge tiden!

For det andre skriver jeg for i det minste å si noen få ord i en tid hvor det er vanskelig å si noe som helst. Mange med meg kjenner oss avmektige og ordløse. Det er «Tung tids tale» (Halldis Moren Vesaas), hvor det «hjelper da litt» å stå sammen.

For det tredje skriver jeg for å informere om at jeg har bedt våre gode studentprester og studentdiakon om å åpne våre kapeller for å gi rom for avmakt, stillhet, lystenning og bønn for alle som lider på grunn av situasjonen i Midtøsten. Det kan være godt å gå inn i et slikt rom i denne tiden.