Dagen etter at det verste hadde skjedd, Jesus var dø.
Og dagen før oppstandelsen og gleden var kommet.
Hvordan hadde de det i dette mellomrommet?

Jeg har tenkt at det må ha vært en grusom dag.
Det må ha merket dem å se Jesu lide og dø.
Håpløsheten og motløsheten må ha vært tyngende.
Og den bunnløse sorgen.
Han de trodde var Guds sønn og verdens frelser var død og borte.
De var i mellomrommet på påskeaften. De visste ikke veien videre. Hva nå?

Disiplene møter Jesus igjen på påskedag.
Kroppen hans bærer merke etter naglene og han har sår i siden. Det får meg til å tenke på at alt det vonde gjerne ikke strykes ut med et pennestrøk med det samme oppstandelsen har skjedd? Det har satt sitt avtrykk.
Slik livet også setter sitt avtrykk i oss.

Vonde livsopplevelser, hendelser kan ligge tilbake i tid. Allikevel har de satt sitt avtrykk i oss, og det kan ta tid å kjenne glede, se veien videre og finne fotfeste igjen.

Jesus var merket av naglene også etter oppstandelsen.
I sårene, i avtrykkene etter det vonde, kan vi også møte Guds hjerte.

Oppstandelseskreftene som seiret over døden, som brakte Jesus tilbake til livet, virker også i dag i oss og mellom oss. Jesu oppstandelse vitner om at de livgivende kreftene er sterkere enn mørket, sterkere enn døden selv om det ikke alltid kjennes slik.

Vi får leve i og gå mot oppstandelsens lys, selv om vi både mister fotfestet og retning innimellom.

Der er også Gud.

God påske!