Kvinnene i Dumka og deres innsats for Indisk Røde kors under krigen

Sammen med dem reiser helsearbeidere og frivillige fra humanitære organisasjoner som Røde Kors og St. John Ambulance Association. Feltsykehusene som opprettes har behov for store mengder bandasjer, sengetøy, klær, sokker, oppbevaringsposer og sandsekker. Når ressurser og varer etter hvert blir beslaglagt av militæret, blir det svært utfordrende for feltsykehusene å skaffe utstyret de trenger. Dermed oppstår det et stort behov for frivillig arbeidskraft. Kvinner i hele verden tar opp strikkepinnene og setter seg ved symaskinene i lokale fellesskap for å hjelpe sine kjære og gjøre en innsats for landet. Anmodningen gikk også til de europeiske koloniene i Afrika og Asia. India var på denne tiden en britisk koloni og i provinsen Bihar oppretter indisk Røde Kors og Bihar-avdelingen av St. John Ambulance Association felles krigskomité som ber kvinner om å donere sin tid og sine ferdigheter:

“At first our Committee decided not to have any work parties anywhere in Bihar for war purposes as the members thought that most of the things can be had at quite cheap prices from some firms, which give special concession for soldiers, but only lately we decided to make them and that is why we were late in sending circulars and the lists out.”
18. desember 1939¹

Appell om gaver

I desember 1939 sender komiteens leder, Kamala Godbole, ut en appell hvor hun oppfordrer frivillige kvinner til å produsere gaver til Røde Kors. Brevet sendes ut på vegne av Lady Elsie Stewart, som var president i krigskomiteen og gift med guvernøren i Bihar.² Gavene skal være utstyr til «Expeditionary Forces, Overseas», altså styrker sendt ut fra hjemlandet. Utstyret skal øke trivsel og velvære for soldatene og brukes ved Røde Kors sine feltsykehus i India og i utlandet.

Ukentlige møter i et klubbhus

De frivillige kvinnene møtes hver uke i et klubbhus i Dumka (Dumka Club), og produserer store mengder materialer til Røde Kors. Både lokale kvinner og kvinner fra ulike misjonsorganisasjoner som arbeider i Dumka bidrar.

Den første kvinnen som organiserer arbeidet, er fru V. K. R. Menon. Vi kjenner ikke fornavnet hennes, men vi vet at mannen hennes var Deputy Commissioner,³ som tilsvarer norsk fylkesmann og øverste administrative leder i distriktet Dumka i daværende Bihar-provins. Den Norske Santalmisjon arbeidet blant annet i Bihar-provinsen, og i organisasjonens tidsskrift Santalen finner vi omtaler av de ulike mennene som hadde rollen som Deputy Commissioner. Selv om herr Menon ikke er nevnt i Santalen, kan det se ut til at de ulike «fylkesmennene» hadde et vennskapelig forhold til Santalmisjonen.⁴

Overtar ledelsen

Etter at familien Menon forflyttes i 1940, overtas ledelsen av det frivillige kvinnearbeidet av Fru Dixie. Ifølge en artikkel i Santalen bor hun og familien i nabohuset til Deputy Commissioner.⁵ Hun fortsetter å organisere ukentlige møter, først i Dumka Club, deretter i sitt eget hjem. Ingrid Gausdal, misjonær i Santalmisjonen, er blant dem som deltar. Johannes Gausdal, Ingrids ektemann, var formann på feltet i krigsårene. Hans historie er mye omtalt i bøker og tidsskrift, blant annet i Santalmisjonens historie, men Ingrids historie er mindre kjent. Ingrid overtar ledelsen av det frivillige arbeidet i en kort periode i 1942, før hun avløses av ektefellen til en ny Deputy Commissioner, William George Archer. Fru Archer organiserer det frivillige arbeidet fram til april 1944, før hun igjen overtar ledelsen i de to neste og siste årene.

Et lite mysterium

Det er et lite mysterium hvordan og hvorfor dette arkivmaterialet har endt opp i Santalmisjonens arkiv, i og med at det stammer fra indiske avdelinger av Røde Kors og St. John Ambulance Association. Kanskje er det Ingrid Gausdal selv som har tatt vare på alle disse brevene og instruksjonene? Uansett ble det stort engasjement her i arkivet når spor av kvinnelige misjonærers frivillige og internasjonale arbeid under andre verdenskrig dukket opp under arbeidet med å ordne arkivet etter Den norske Santalmisjon. Materialet vitner om samarbeid på tvers av organisasjoner, og at lokale sivile, statlige ansatte og kvinnelige misjonærer samlet seg for å støtte humanitære organisasjoners arbeid. Arkivmaterialet har også verdi som kilde til hverdagslivet ved misjonsstasjonene, og hvordan kvinnelige misjonærer brukte sin fritid. Det virker ikke unaturlig at de også har hatt et ønske om å bidra i verdenskrigen, på lik linje med sine landsmenn og allierte både i India, Norge og England. Dette arkivmaterialet vitner også om at Ingrid og andre kvinner i og rundt misjonen har valgt å støtte humanitære organisasjoner, kanskje fremfor statlige militære organisasjoner?

Av Kristin Ersdal Edland,
Misjons- og diakoniarkivet, VID

Fotnoter:

1. Brev fra formann Kamala Godbole til Fru V. K. R. Menon datert 30. desember 1939. VID/MDA-A-1549/F/Fa/L0040/0003

2. https://www.thegazette.co.uk/London/issue/36033/data.pdf. Hentet 20. mai, 2025.

3. Herr V. K. R. Menon var Deputy Commissioner fra 22.09.1939 til 12.08.1940. Hentet 20. mai, 2025 fra https://dumka.nic.in/list-of-collectors/

4. Ofstad, J. J. (1945, mai 15.). Santalmisjonens skole- og barmhjertighetsarbeid. Santalen, s. 4. Hentet 20. mai, 2025 fra https://www.nb.no/items/6c865ce1b41d508ff078fdb8bd2c828c?page=0

5. Gausdal, J. (1934, februar 28). Jordskjelv i India. Santalen, s. 16. Hentet 20. mai, 2025 fra https://www.nb.no/items/dd1bff2ce5ca7a0e1d08b08442c39813?page=1