Misjonshøvdingen Lars Dahle

Lars Dahle sitter med to babyer på fanget og seks andre barn rundt seg. — Lars Dahle fikk til sammen 10 barn – 8 jenter og 2 gutter. To av døtrene ble selv misjonærer på Madagaskar.

Lars Dahle regnes som en helt i norsk misjonshistorie. Han var så ruvende i sin samtid at betegnelsen «Høvdingen» ofte ble brukt om han.

Denne teksten er basert på foredraget «Mannen Lars Dahle», som ble holdt av arkivleder Kristin Fjelde Tjelle i forbindelse med åpningen av Dahles bibliotek 6. juni 2024.

Misjonslederen

Lars Dahle er først og fremst kjent som en markant misjonsleder. I hele 31 år, fra 1889-1920, var han generalsekretær i Det Norske Misjonsselskap. Han gikk av med pensjon 77 år gammel.

Dahle ledet NMS i en sammenhengende vekstperiode – med økning i antall foreninger, støttespillere og inntekter hjemme, og med stor vekst i misjonsarbeidet i Sør-Afrika, Madagaskar og Kina. Det var på hans post at kvinner i 1904 fikk stemmerett på generalforsamlingene. Men det var også på hans post at tidlige forsøk på gassisk selvstyre i kirken ble slått ned.

Dahle profilerte NMS i mange sammenhenger: Som aktiv, intelligent og hardtslående deltaker i samfunnsdebatten, i tett samarbeid med Den norske kirke og det kristne organisasjonslivet i Norge, og som produktiv forfatter og foreleser.

Dahle var språkmektig og bereist, og hadde et bredt nettverk internasjonalt. Han var en av de utvalgte misjonslederne som ble bedt om å holde innlegg under den legendariske Edinburgh-konferansen i 1910.

Misjonsskolelæreren

I de tretti årene Dahle var generalsekretær i NMS, var han også lærer på Misjonsskolen. Han underviste i hebraisk, Det gamle testamente, men også i dogmatikk, etikk og misjonskunnskap.

Som lærer påvirket Dahle flere generasjoner misjonærer. Han hadde sterk innflytelse over hvem som faktisk fikk opptak til skolen. Og hans ord var nok avgjørende når det ble bestemt hvilke elever som kunne anbefales for ordinasjon og misjonærtjeneste.

Gutten Lars Dahle

Lars Dahle var romsdøling. Han ble født i 1843 på gården Dale i Dalsbygda i Isfjorden. Faren Nils Knudsen kom opprinnelig fra gården Torsteinsrud i Ål i Hallingdal, men kjøpte kårparten av en gård i Dalsbygda i 1826. 53 år gammel giftet Nils seg med Anne Larsdatter fra gården Kyllingen i Øverdalen. Hun var 30. Også hennes foreldre var innflyttere, fra Luster i Sogn. Lars’ morfar Ole Kyllingen, var en kjent haugianerpredikant, og en av Hans Nielsen Hauges nære medarbeidere.

Etter tre års ekteskap fikk Nils og Anne sønnen Lars. To år senere kom Bertha. Flere barn ble det ikke.

Det ble sagt om Lars at han arvet farens store og sterke kroppsbygning, og morens intellekt. Til femårsdagen fikk han katekismen som gave fra mor, og kunne da allerede lese.

Som konfirmant stod han øverst på kirkegulvet. Tidlig forstod altså foreldrene at denne gutten burde få videre skolegang utover omgangsskole og konfirmasjon. Lars var en lesehest, og hadde et lidenskapelig forhold til bøker. Men han var også kjent for å være en villstyring. I selvbiografien skildrer han en barndom hvor han tidlig utfordret naturkreftene i Romsdalen – med vading i elvestryk, lange vandringer til fjells, og klatring i fjell og breområder.

Som gammel mann tenkte han nok at han var dumdristig og risikerte livet mer enn en gang. Men han mente også at barndommens og ungdommens fysiske kraftanstrengelser og kamp med naturen rustet han i møte med de store fysiske og mentale anstrengelsene han skulle møte senere i livet.

Moren døde da Lars var 13 år. Faren døde da han var 17. Faren hadde da akseptert at sønnen ikke var interessert i å overta gården. Gården ble solgt, og Lars var fri til å gå videre med såkalte boklige sysler.

Som mange andre skoleflinke bondesønner på 1800-tallet, søkte han seg inn på lærerseminar. Han reiste til seminaret på Klæbu i Trøndelag, men gjennomførte ikke eksamen.

I 1863 returnerte han til hjembygda, hvor han fikk bo hos haugianervenner og fortsatte med studier på egenhånd. Planen var nok opprinnelig å få plass på den såkalte Heltbergs studentfabrikk i Oslo, for å kunne ta examen artium og videre universitetsstudier. Men Lars hadde misjonærkall. Planene ble endret, og 21 år gammel ble han misjonselev på Misjonsskolen i Stavanger. Han kom gående til Stavanger til fots, og fikk flytte inn på en splitter ny skole som stod ferdig i 1864.

Studietiden ved Misjonsskolen var frustrerende for Lars. Skolen bød på mer for hjertet enn for forstanden, i følge hans egne ord. Han hadde allerede lest det meste av pensumet, og ønsket å gå videre med grundigere teologiske studier. Hovedbestyrelsen i NMS vedtok at Lars skulle få permisjon fra skolen de to siste årene. De gav han også stipend slik at han kunne reise til Oslo og følge forelesninger i teologi, arabisk, syrisk og medisin ved universitetet.

Da han var ferdig med studiene sommeren 1869, fikk han stipend av NMS til en fem måneders studiereise til Danmark og Tyskland og Sveits, hvor han besøkte misjonsselskap, misjonsskoler og diakonisse- og diakonutdanninger.

The Self-Made Man

Lars var misjonsselskapets wonderboy – den selvlærte gutten fra enkle bondekår, men av rotekte haugianerslekt, som selvsikkert og selvsagt gled rett inn i selskap med professorer, geistlige og misjonsledere nasjonalt og internasjonalt.

1800-tallets rådende borgerlige mannsideal var «the Self-Made Man». Mannen som i kraft av egne ressurser, intellekt, dyktighet og de midler han hadde til rådighet gjorde det stort, ble til noe. Dette i motsetning til adelens menn, som var født inn i rikdom og en privilegert tilværelse, uten egentlig å ha gjort seg fortjent til posisjonen.

Hovedbestyrelsen i NMS hadde på dette tidspunktet en pågående stridighet med pionermisjonæren Hans Paludan Smith Schrøder i Sør-Afrika. Schreuder var også blitt innviet som misjonsbiskop i 1866.

Striden handlet ganske enkelt om hvem som skulle lede og ha øverste myndighet over misjonsfeltene. Schrøder ønsket en episkopal struktur, med misjonsbiskopen som tilsynsmann. Hovedbestyrelsen var ikke enig, men hadde ikke en alternativ løsning.

29 år gamle Lars, nylig ankommet misjonsfeltet, kom dem til unnsetning. Han utarbeidet et detaljert forslag til ny administrasjonsordning – hvor et kollegium av misjonærer valgte sin tilsynsmann, som igjen rapporterte til den demokratisk valgte hovedbestyrelsen i Stavanger. Dahles forslag ble vedtatt av generalforsamlingen i 1873. Schreuder leverte umiddelbart sin oppsigelse.

Fortellingen om Schreuder versus Dahle er en av grunnfortellingene i NMS sin historie.

Misjonæren

Lars Dahle var misjonær på Madagaskar fra 1870-87, i 17 år. Han bodde alle disse årene i hovedstaden Antananarivo. Den første oppgaven han fikk, var å starte presteskole. Videre ble han engasjert i internasjonalt og interkonfesjonelt samarbeid om oversettelse av Bibelen til gassisk - et arbeid som strakk seg over mange år. Han var i to femårsperioder tilsynsmann for arbeidet på Madagaskar, noe som medførte mye inspeksjons- og reisevirksomhet.

Dahle opererte også som vitenskapsmann, og publiserte sine funn i artikler og bøker. Det er som språkforsker han har fått størst anerkjennelse, men han gjennomførte også naturvitenskapelige og etnografiske studier knyttet til Madagaskar.

Til tross for jernhelse og sterk fysikk, fikk også Lars Dahle malaria. Malariaanfallene satte han ut i lange perioder, og var den direkte årsaken til at han ba om hjemreise etter 17 års tjeneste på Madagaskar. Til slutt døde han av et malariaanfall, 82 år gammel.

Familiemannen

Det er slående at kvinner nesten ikke nevnes i Lars Dahles selvbiografi. Unntaket er mor. Omtalen av mannlige bekjentskap er derimot omfangsrike og detaljerte. Nå er ikke dette enestående for Dahle. For modernitetens menn var offentligheten menns verden, mens kvinnene tilhørte hjemmet og den private sfæren.

I realiteten var Lars Dahle omgitt av kvinner. Hans livsvalg var sterkt påvirket av morens innflytelse. Men han hadde også et nært forhold til sin eneste søster, Bertha. Da Lars reiste til Madagaskar i 1870, var hun med som hans husholderske.

Søsknene Dahle hadde et tett forhold, men han hadde likevel ikke fortalt henne at han var hemmelig forlovet med ei jente fra Stavanger. Historien vil ha det til at dette kom som et stort sjokk på Bertha. Men hun snudde seg rundt, engasjerte seg for fullt i skolearbeidet, giftet seg med misjonsprest Lars Stueland, og fikk til sammen en 26 år lang misjonærkarriere på Madagaskar.

I1871 kom Gabriella Gustava Svendsen seilende med misjonsskipet Elieser, sammen med flere andre såkalte misjonærbruder. Bryllupet fant sted et par dager etter ankomsten. Gabrielle Gustava var datter av Svend E. Svendsen. Svendsen tilhørte brødrevenn/herrnhutter-miljøet i byen. Han var en rik og vellykket forretningsmann. Og han var en ledende misjonsmann, som hadde vært med på å stifte både Stavanger misjonsforening i 1826 og Det Norske Misjonsselskap i 1842.

Lars og Gabriella fikk til sammen 10 barn – 8 jenter og 2 gutter. To av døtrene ble selv misjonærer på Madagaskar.

Kildene omtaler Dahle som en høvisk og kjærlig ektefelle, og som en barnekjær, myk og omsorgsfull far og bestefar.

Som andre helter, står Lars Dahle på sokkel, men på en mindre fremtredende plass enn tidligere. Statuen hans er blitt flyttet på flere ganger i årenes løp. I forbindelse med siste campusbygging ved VID Stavanger fikk han ny plass nede i hagen.

Her i Stavanger har han også fått en gate oppkalt etter seg. Lars Dahles hus ligger fremdeles like borte i svingen.

Nå har også boksamlingen hans fått en verdig plass på VIDs campus. Da Dahle døde, testamenterte han sine mer enn 5000 bøker til Misjonsskolen. Disse har nå fått plass i Dahles bibliotek, et eget rom på campus som tar deg hundre år tilbake - til høvdingen Lars Dahles storhetstid.