Den nye rusreformen: Straff eller hjelp?

Regjeringens forslag til ny rusreform ble presentert den 19. mars. Forslaget innebærer at personer som blir tatt for bruk, kjøp, besittelse eller oppbevaring av mindre mengder narkotika til eget bruk, ikke lenger skal straffes. Straff skal erstattes med et møte med en kommunal rådgivningsenhet for narkotikasaker.

Omstridt reform

– Vi opphever straffeansvar for bruk og oppbevaring av mindre mengder narkotika til eget bruk. Det betyr at det forstatt er forbudt, men det er ikke lenger straffbart, sa helseminister Bent Høie (H) til NRK.no da han la frem regjeringens forslag til rusreform sammen med Venstre-leder og kunnskaps- og integreringsminister Guri Melby den 19. februar.

Fagforbundet, LOs største forbund, tar avstand fra regjeringens rusreform.

Ifølge en undersøkelse Sentio har laget, støtter bare 22 % av den norske befolkningen regjeringens forslag om ikke å straffeforfølge bruk og besittelse av narkotika til eget bruk. Mange har uttrykt bekymring for hvordan det vil gå med ungdommen dersom straff ikke lenger benyttes. FrPs helsepolitiske talsperson, Kari Kjønaas Kjos, har ikke tro på tvang i ruspolitikken og sier brukerne, særlig ungdom, må møtes med tilbud og dialog.

Straff eller hjelp?

Rusreformens overskrift er fra straff til hjelp. Forskjellen ligger i at man blir henvist til en hjelpeinstans heller enn en straffeanstalt. Førsteamanuensis ved VID, Øystein Skjælaaen, sier at rusreformen har som formål å avkriminalisere rus.

Lovforslaget innebærer at folk ikke lenger skal straffes for bruk eller besittelse av narkotika, men henvises til en kommunal instans for veiledning og hjelp til å håndtere et eventuelt problematisk stoffbruk.

– Straff skal man bare bruke hvis man har god grunn til å vite at det har en hensikt. Vi har forsøkt å bruke straff som avskrekkende virkemiddel i relasjon til rus i 50 år, så det er all grunn til å tenke at den har begrenset effekt. Straff har skadelige konsekvenser, sier Skjælaaen.

Liese Recke supplerer:

– Det som er bra med reformen, er dersom ungdom slipper å få merknader på rullebladet for eksperimenterende bruk av illegale substanser. Men jeg er skeptisk til at politiet nå skal vurdere om besittelse er til eget bruk eller om det er til salgs. Dette er en skjønnsmessig oppgave som jeg ikke tror politiet er parat til å drifte, sier hun.

Avkriminalisering og politiets rolle

I stedet for straff, skal politiet pålegge brukerne å møte til tvungen kommunal rådgivning. De som ikke møter opp, kan bøtelegges. Unntaket er dersom de har et tungt rusproblem.

I høringssvaret om rusreformen fra Politidirektoratet (15.5.2020) omtales politiets rolle som avdekker:

Avdekking kan være en forutsetning for tidlig intervensjon for å avverge en uheldig utvikling for den enkelte bruker samt for mulighetene til å motarbeide omsetning av narkotika. Uten virkemidler for avdekking ville for øvrig det fortsatte forbudet mot bruk av narkotika kunne få liten praktisk realitet. Avdekkingen ville i så fall begrense seg til de rene tilfeldighetsfunn.

– Ingen tar til orde for å straffe dem som er rusavhengige, men noen vil beholde straffen fordi de mener forbudet vil holde de unge unna narkotika. Problemet med det, er at politiet skal bruke sitt skjønn på å avgjøre om en er rusavhengig eller ikke, og det er mildt sagt en vanskelig oppgave. I tillegg går en slik forskjellsbehandling på rettssikkerheten løs, mener Skjælaaen.

– Politiet gjør en viktig jobb i bekjempelse av narkotikakriminalitet, allikevel er det viktig at man lytter til fagfolk i debatten rundt rusreformen. Politet møter folk som ruser seg daglig, men dette betyr ikke at de er spesialister på rusfeltet, sier han.

Etterlyser bedre kunnskap i utdannings- og behandlingsløp

– Mye av denne debatten er preget av helt grunnleggende kunnskapsmangel, sier Recke og peker på kunnskapsmangel knyttet til rusmidler, historie, kriminologi (hvilken virkning straff har), behandling og erfaringer fra andre land.

– Studentene lærer nesten ingenting om rus i grunnutdanningene i sosialfag eller sykepleie. Jeg vet ikke hvor man forestiller seg at nødvendig kunnskap skal komme fra. Ikke en gang i behandlingssystemet finnes tilstrekkelig kunnskap blant de ansatte. Det er fortvilende å se at den kunnskapen ikke blir prioritert. Om vi ønsker konstruktive diskusjoner som kan stimulere til nytenkning og skape innovative endringer i relasjon til rus og avhengighet, må det bringes inn tverrfaglig kunnskap. Ellers vil vi bare gjenta gamle diskusjoner fundert på holdninger og viten som er utgått på dato, hevder hun.

Skjælaaen gjør en interessant sammenlikning:

– Allerede ganske tidlig på ungdomsskolen kommer man borti seksualundervisning. Den har en innretning som viser risikoen ved å inngå seksuelle relasjoner, man kan både bli ufrivillig gravid og få kjønnssykdommer. De unge informeres samtidig om at sex kan være noe fint mellom mennesker. Det undervises ikke på samme måte om rus. Samtalene om rus er ofte svært unyanserte og handler stort sett bare om at man bør si nei. Det er lite anerkjennelse av at de fleste voksne faktisk setter pris på litt rus fra tid til annen. De unge kommer til å prøve forskjellige ting, og da bør også budskapet de får være troverdig.

Kan føre til stigmatisering

– Det er en rørende naiv oppfatning om at i helsevesenet er alle snille, nå når rusreformen gjør at brukerne skal få hjelp fremfor straff, sier kriminolog Nicolay B. Johansen.

Han har ledet arbeidet i Skyggeutvalget, som ble etablert for å fremme brukerstemmene i arbeidet med en rusreform.

– Stigmatisering av rusavhengige - systematisk stigmatisering på samfunnsnivå - er det gjennomgående temaet i rapporten fra Skyggeutvalget (kilde: rus.no)

Liese Recke peker på hvordan forestillingen av tidlig innsats går igjen i rusreformen. Unge skal få hjelp til sitt rusproblem via spesialisert rådgivning, noe som kan virke både destruktivt og stigmatiserende.

– Man risikerer å ta en 15-åring som røyker hasj, gi vedkommende en identitet som rusavhengig og som dermed må forklare alle de andre problemene han/hun har hjemme og på skolen. Og når du blir definert som hjelpetrengende, så blir du også fratatt det personlige ansvaret. De fleste mennesker klarer å slutte med bruk av illegale rusmidler uten noen form for hjelp og støtte, sier hun.

– Selv om jeg er sterk tilhenger av å ta bort straffen, så kan det ligge mye stigma og uheldige spiraler i det å definere noen som hjelpetrengende med et rusproblem. I størst mulig grad bør man unngå det, sier Skjælaaen, som etterlyser en mer virkelighetsnær formidling og skikkelig forebygging.

Recke ønsker diskusjoner som bygger på kunnskap om rusmidler og avhengighet fremfor holdninger og myter. Dessuten er hun ikke helt enig med Skjælaaen i at alle skal informeres i detalj om bruk av ulike rusmidler. Hun tror mer på selektiv forebygging, der man målretter informasjon til spesielt utsatte grupper og enkeltpersoner.