Disputas: Helsetjenesten strever med samarbeid om rehabilitering

– Personer som trenger rehabilitering etter for eksempel et slag eller en skade har ofte behov for mye oppfølging fra helsevesenet over lang tid, sier Randi Skumsnes. 

Hennes avhandling viser hvor utfordrende det kan være for de ulike delene av helsetjenesten å samarbeide rundt rehabiliteringen av disse pasientene.

– Helsetjenesten er organisert i ulike nivåer, avdelinger og profesjoner. I tillegg er det ofte forskjellige personer som samarbeider fra gang til gang, påpeker hun.

Bakgrunnen for studien er at det ble etablert et nytt tverrfaglig og interkommunalt team i Sør-Rogaland. Teamet skulle hjelpe kommunene i prosessen der pasienten skrives ut fra sykehus til videre rehabilitering i hjemkommunen.

Et av målene med studien var å få mer innsikt i denne nye strukturen for samarbeid.

Fulgte fire rehabiliteringsforløp

I arbeidet med avhandlingen fulgte Skumsnes rehabiliteringsforløpet til fire personer i tre ulike kommuner. Hun intervjuet også helsepersonell på sykehus, i kommunehelsetjenesten og i det nye interkommunale teamet. 

Avhandlingen beskriver samhandlingen mellom de ulike aktørene. 

– Samhandling kan i denne sammenhengen beskrives som summen av kommunikasjon, tverrfaglig samarbeid og koordinering, sier Skumsnes.

Kommunikasjon handler om å utveksle nødvendig informasjon, for eksempel om pasientens funksjonsnivå og fremgang, eller hvilke treningsrestriksjoner helsepersonell må ta hensyn til i sin oppfølging. 

Tverrfaglig samarbeid handler om at helsepersonell med forskjellig faglig bakgrunn jobber sammen og bidrar med sin fagspesifikke kompetanse.

Koordinering handler om å avklare hvem som gjør hva – som å ta ansvar for hva pasienten trenger videre av behandling, trening og tilrettelegging. 

Viktig med god kommunikasjon og koordinering

Skumsnes påpeker at de tre elementene kommunikasjon, tverrfaglig samarbeid og koordinering henger tett sammen.

Et viktig funn er at det er mange ulike helsepersonell og tjenester som er involvert i disse rehabiliteringsforløpene. 

– De trenger å kommunisere, samarbeide og koordinere innsatsen for å samkjøre oppfølgingen av pasienten best mulig, påpeker hun.

Det trengs også at noen har et overordnet koordineringsansvar, noe Skumsnes fant at ofte manglet.

Få muligheter for å dele skriftlig informasjon

En annen barriere for deling av informasjon var mangel på felles kultur og forståelse for hva det vil si å jobbe rehabiliterende.

– Kommunikasjonen hemmes også ved lite tilgang på skriftlig informasjon mellom ulike profesjoner og mellom ulike deler av helsetjenesten, sier hun. 

Kommuner og sykehus har ulike journalsystemer uten innsyn på tvers. I tillegg er det begrensede muligheter for å finne og dele relevant informasjon mellom ulike profesjoner og avdelinger internt i en kommune. 

Krevende når ingen forløp er like

Studien viser også at det kan være forskjellig personell som samarbeider fra ett rehabiliteringsforløp til et annet. 

– Det betyr at helsepersonellet ofte må tilpasse seg nye samarbeidspartnere for hver gang de jobber med en ny pasient, forteller Skumsnes. 

Siden det ikke er faste team som samarbeider, og ingen forløp er like, blir samhandlingen ekstra krevende og kompleks. 

– Helsepersonell beskriver samhandling som en prosess der forutsetningene for kommunikasjon, samarbeid og koordinering stadig endrer seg, sier hun. 

Helsepersonell tilpasser seg for å ivareta pasientene

Et viktig funn er hvilke mestringsstrategier helsepersonell tar i bruk for å håndtere utfordringene. 

– De beskriver blant annet hvordan de hele tiden tilpasser seg de ulike situasjonene som oppstår for å ivareta pasientene. For eksempel kombinerer de skriftlig kommunikasjon med fysiske møter, og tar gjerne en telefonsamtale for å oppklare misforståelser eller avverge en konflikt, sier Skumsnes. 

Helsepersonellet var også bevisste på å bygge gode relasjoner til dem de skal samarbeide med. 

Finnes ingen enkel løsning

Skumsnes påpeker at det ikke finnes noe enkelt svar på hvordan samhandlingsutfordringene kan løses. 

– Men studien viser at det er viktig med relasjonell kompetanse, mulighet for fleksibilitet og tydelige ansvarsavklaringer, sier hun.

– Særlig er det viktig at noen har et overordnet ansvar for koordinering i de mest komplekse forløpene, avslutter hun. 

Randi Skumsnes: Samhandling i komplekse rehabiliteringsforløp: En kvalitativ studie om hva som kjennetegner samhandling på tvers av fag og helsetjenestenivå og hvordan helsepersonell håndterer denne samhandlingen