Disputas: Hvordan skapes rom der gode ting kan skje?

– Jeg er opptatt av hvordan det føles å være i rommene på steder som tilbyr mennesker hjelp i vanskelige situasjoner – hvordan atmosfæren eller stemningen oppleves, sier Sindre Skeie. 

Han har nylig disputert med en avhandling hvor han ser nærmere på rommene i tre ulike diakonale virksomheter som gir hjelp til mennesker i sårbare livssituasjoner.

– Mennesker som søker hjelp, har gjerne noe vondt og vanskelig i livet. Et av spørsmålene jeg stiller, er hva hjelpegivere i diakonale virksomheter gjør for å danne rom hvor gode ting kan skje, forteller han.

Skaper grunn for glede og tilhørighet

I arbeidet med avhandlingen har Skeie intervjuet ansatte, brukere, beboere og pasienter ved tre diakonale virksomheter: et sykehjem, en rusbehandlingsinstitusjon og et aktivitetshus for personer med utfordringer knyttet til rus og psykiatri. 

– I rommene ved disse virksomhetene setter hjelpegiverne frem mulige grunner til glede, mulige kilder til tilhørighet og mulige anledninger til takknemlighet, forteller han.

– Konkret kan dette for eksempel være et raust lunsjbord, et hjemmekoselig interiør eller hjelpegiverens vennlige nærvær i rommet, forklarer han. 

Åpner for livgivende nærvær

Skeie påpeker at en hjelpegiver ikke kan gjøre mer enn å gi muligheter. At noe faktisk vil bli en grunn til glede, tilhørighet eller takknemlighet, kan man bare håpe på.

– I avhandlingen gjenforteller jeg flere hendelser der noe hjelpegivere hadde satt frem, åpnet for at noe betydningsfullt og viktig skjedde for en av dem som søkte hjelp, forteller han. 

Skeie utforsker hvordan rommet erfares i slike øyeblikk. 

– Et kjennetegn er at et livgivende nærvær trer frem. Det skjer alltid uventet, og lar seg ikke tvinge frem. Samtidig kjennes det som å bli gitt en aksept og en verdighet som ikke kommer fra en person, men som heller synes å bli gitt av selve det livgivende nærværet. 

Diakoni er mer enn handlinger

Helheten av disse handlingene og hendelsene kaller Skeie «det diakoniske», noe som sier noe vesentlig om hva diakoni er og søker etter. 

– Jeg beskriver det diakoniske som tre deler som spiller sammen: Noen setter noe frem, noen tilegner seg det som er fremsatt og et livgivende nærvær trer frem, sier han. 

Et sentralt funn er at diakoni rommer mye mer enn det hjelpegiverne gjør. 

– Hendelser som uventet utspiller seg i diakoniens rom, uten noen påviselig årsak, kan være blant det mest betydningsfulle som skjer. Her ligger noe av diakoniens trosdimensjon: Diakoni utføres i håp og tillit til livskrefter som er større enn hjelpegivernes egne handlinger, sier han. 

Gir forslag, men ingen fasitsvar

Avhandlingen hans viser at det livgivende nærværet han beskriver, ikke kan tvinges frem. 

– Omsorg for rom og mennesker krever at hjelpegiverne føler seg frem: Hva kan være mulige grunner til glede, mulige kilder til tilhørighet og mulige anledninger til takknemlighet? sier han. 

Selv om det ikke gis noe fasitsvar, inneholder avhandlingen likevel konkrete eksempler på ting som kan åpne for glede, tilhørighet og takknemlighet.

– Det kan være et raust dekket lunsjbord, en samtale om dagens avis, et vakkert gammelt tregulv, å se en film sammen eller knitringen fra veden i en gruepeis som ikke fungerer så godt, men som kanskje nettopp derfor gir huset en egen sjarm, foreslår Skeie.