Disputas: Leser Paulus med minoritetsperspektiv

– Min posisjon som kinesisk‑indonesisk kristen gjør meg særlig oppmerksom på marginalisering og ulike identiteter i bibeltekstene, sier Brury Eko Saputra.

Han har nylig disputert med en avhandling om hvordan Paulus bruker den jødiske trosbekjennelsen Shema i første korinterbrev for å samle de kristne i Korint. Shema understreker at Gud er én og at de som tror må elske han: «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt» (5 Mos 6,4-5).

Paulus ønsker å forene de kristne, men Saputra viser at løsningene hans i praksis ofte gir flest fordeler til dem som tilhører den dominerende gruppen – enten det gjelder språk eller økonomi.

For å få et mer helhetlig bilde ser Saputra tekstene både fra Paulus’ perspektiv og de marginalisertes perspektiver. 

Legger vekt på å forene de kristne

Saputra oppsummerer de viktigste funnene slik:

– For det første viser jeg at Paulus ofte viser til den viktigste jødiske trosbekjennelsen Shema når han svarer på sosio‑religiøse utfordringer blant de kristne i Korint, forteller han. 

Eksempler er spørsmål om deltakelse i avgudsdyrkende kultiske måltider (1 Kor 8–10) og bruk av minoritetsspråk i gudstjenester (1 Kor 12–14). 

– Når Paulus gjør dette, legger han vekt på to sider ved trosbekjennelsen: Enhetsmotivet, for eksempel «for oss er det én Gud …» (1 Kor 8,6), og kjærlighetsmotivet, for eksempel «det er kjærligheten som bygger opp» (1 Kor 8:1), sier han. 

Enhetsmotivet i trosbekjennelsen betoner troen på den ene Gud og hans ene folk. Paulus bruker dette primært til å forene de kristne. De skal være ett fellesskap, fordi den ene Gud etablerer fellesskapet deres (1 Kor 8,6), på samme måte som kroppsdeler er forenet til én fungerende kropp (1 Kor 12,12–26).

Tungetale eller minoritetsspråk?

Videre bruker Paulus kjærlighetsmotivet i trosbekjennelsen til å fremme gjensidig aksept og selvoppofrelse (1 Kor 8,1–3; 1 Kor 13–14). Saputra tolker Paulus formaninger om «tungetale» (1 Kor 14) på en ny måte. Han mener Paulus her referer til bruken av minoritetsspråk. 

Et eksempel på selvoppofrelse i gudstjenester der minoritetsspråk brukes, er å oversette til det dominerende språket, slik at alle kan forstå – eller til og med å la være å bruke minoritetsspråk (1 Kor 14,5, 13, 27-28).

– Det som kan framstå som ideelt for Paulus, er ikke nødvendigvis ideelt for alle kristne, særlig ikke for marginaliserte grupper i menigheten, som for eksempel innvandrere, påpeker han. 

Komplekse sosiale dynamikker

Selv om Paulus’ bruk av Shema i saken om avgudskultisk mat tar sikte på å forene alle, vil for eksempel tillatelsen til å kjøpe og spise hvilken som helst kjøttvare som selges på markedet (1 Kor 10,25) trolig gagne de økonomisk sterke mest.

Tilsvarende vil rådene om å begrense bruken av minoritetsspråk i møtene være til fordel for dem som snakker det dominerende språket, siden deres språk blir normen i fellesskapet. I denne konteksten vil det si gresk.

– Konklusjonen min er at de sosiale dynamikkene blant de kristne i Korint er komplekse. De ikke-privilegerte perspektivene må leses opp mot det dominerende perspektivet som Paulus’ stemme representerer, påpeker han. 

Utfordrer Paulus-forskningen

Saputra mener funnene utfordrer den dominerende Paulus‑forskningen, som setter personen Paulus i sentrum. 

– Jeg viser hvordan man kan flytte fokus bort fra Paulus ved å løfte fram ofte lite hørte stemmer i tekstene. Studien kan dermed bidra til debatt blant forskere på Det nye testamentet og legge grunnlag for videre forskning på både Paulus og lesninger av tekstene med fokus på sosial identitet, sier han.

Ikke minst viser forskningen hans betydningen av forskerens sosiale posisjon. 

– Studien kan fungere som en modell for moderne bibellesning, der leserens ståsted tas på alvor.