Disputas - Norske misjonærer i Kinas "røde provins"

Tirsdag 6. september forsvarte Silje Dragsund Aase sin avhandling med tittelen Negotiating Church in China’s Red Province. A Lutheran Church in Hunan 1902-1905. Aase har forsket på hvordan den lutherske kirken på Det Norske Misjonsselskaps (NMS) misjonsfelt i Hunan-provinsen i Kina utviklet seg i perioden 1902-1951. I avhandlingen legger hun vekt på hvordan denne utviklingen skjer gjennom samspillet mellom de norske misjonærene og kinesiske kristne.

I 1902 ankom de første pionermisjonærene Hunan. Kort tid etter ble de første menighetene etablert. Selv om sjøfolk, handelsmenn og diplomater også bodde og arbeidet i Kina, var det få utlendinger som kom så tett på kinesiske mennesker som misjonærene. Fordi misjonærene ønsket å omvende mennesker til kristendommen og omforme samfunnet i henhold til kristne prinsipper, fant seg i konstant forhandling med kulturelle, sosiale og politiske praksiser og idelogier i det hunanesiske samfunnet.

Kinas "røde provins"

Som Kinas såkalte “røde provins” har Hunan en helt spesiell plass i kinesisk historie. Det var ikke bare Mao Zedong som kommer fra Hunan. Hunanesiske ledere har stått i spissen for omtrent alle reform- og revolusjonsbevegelser i moderne kinesisk historie. Som tittelen “Negotiating Church in Hunan’s Red Province” antyder, søker avhandlingen å undersøke hvordan NMS sin forståelse av “kirke” ble forhandlet i den hunanesiske konteksten av reform og revolusjon.

Da Republikken erstattet keiserdømmet etter revolusjonen i 1912, så kineserne til Vesten for å modernisere landet. Da ble det sagt at det å være en kristen var blitt moderne. Et imponerende antall mennesker fylte kirkene, men i stedet for den pietistiske omvendelsen misjonærene ønsket seg, var den hunanesiske forståelsen av kirkens natur og oppgave mye mer praktisk: kirken var fremskritt, og det å være kristen var det samme som å være patriot.

Motstridende fortellinger

Selv om norske og hunanesiske aktører fant en felles plattform i kirken, hadde kolonialismen avgjørende betydning for hvordan de forsto både hverandre og kirken. For eksempel har hunanesere beskrevet misjonærene som “paver som satt på sine misjonsstasjoner og hersket over de lokale kristne.” Gjennom å fortsatt insistere på å beholde makten, fratok misjonærene de hunanesiske lutheranerne muligheten til å balansere utfordringene ved å være kristen i det hunanesiske samfunnet. Dette gjorde kirken svært sårbar. Hunaneserne måtte på sin side lære seg å håndtere hvordan de skulle være patrioter samtidig som de var medlemmer av en utenlandsk kirke.

I 1949 overtok kommunistene makten i Kina. Kirken ble beordret å løsrive seg fra misjonen. Beordringen gikk så langt at det ble sagt at kinesiske kristne måtte slette selv minnene de hadde om misjonærene. Å fjerne vestlig innflytelse fra kirken forsikret de nye styresmaktene om at kirken ville være lojal til den nyetablerte Folkerepublikken. Gjennom å stadfeste at NMS var imperialismens redskap til å ødelegge Kina og å beskylde misjonærene for voldtekt og drap, rettferdiggjorde de hunanesiske lutheranerne de kommunistiske kirkereformene. Misjonærene avviste alt sammen som løgn og ville beskyldninger. Vi ser her konturene av det som skulle bli ettertidens motstridene historiefortelling: de norske misjonærene og de hunanesiske kristne kom til å fortelle sine historier ut fra fundamentalt forskjellig logikk.

Et nytt blikk på norsk misjonshistorie

Aases avhandling bidrar med et nytt blikk på norsk misjonshistorie, den lutherske kirkens historie i Kina, og historien om kulturmøter i en kolonial setting. Uttrykt med ordene til førsteopponent på disputasen, Professor Joseph Tse-Hei Lee, vil det være et referanseverk for alle som vil studere kinesisk kristendom utenfor det anglo-amerikanske misjonsparadigmet.

Aases arbeid viser også hvordan Misjons- og diakoniarkivet (MDA) gir oss unik mulighet til å utforske relasjoner mellom norske og kinesiske aktører i den aktuelle tidsperioden. Silje Dragsund Aase er til daglig arkivleder i Seksjon for bibliotek, forskningsdatahåndtering og historisk arkiv (BFHA) ved VID Stavanger.