Disputas: Polske arbeidere får ikke velferdstjenestene de har krav på

Polske arbeidere som kommer til Norge for å jobbe, har ifølge EU-reglene rett til norske velferdstjenester. Det omfatter blant annet helsehjelp og økonomisk støtte som trygd og sykepenger. 

– En del polske arbeidere mangler tilgang til disse tjenestene, selv etter å ha bodd og arbeidet i Norge i mange år, sier Mateus Schweyher. 

– For noen blir konsekvensen fattigdom og hjemløshet, påpeker han. 

Han har skrevet doktorgrad om hvorfor enkelte polske arbeidere ikke får tilgang til norske velferdstjenester, og hvordan frivillige organisasjoner hjelper denne gruppen. 

Forskningen hans belyser to ting som stod i veien for tilgangen til disse tjenestene.

Norske regler for registrering skaper problemer

For å kunne registrere seg som bosatt og få et fødselsnummer i Norge, må polske arbeidere ha en arbeidskontrakt som varer i minst seks måneder. Arbeidere som jobber på korte kontrakter blir i stedet registrert som midlertidige migranter med et d-nummer. Det samme blir dem som jobber gjennom bemanningsbyråer uten fast arbeidstid.

– Forskningen min viser at det å være registrert som midlertidig migrant gjør det svært vanskelig for polske arbeidere å få tilgang til de velferdstjenestene de har krav på, sier han. 

Ett eksempel er at de ikke kan få fastlege i Norge. Blir de syke, må de i stedet oppsøke private legesentre. 

De som er registrert som midlertidige migranter, kan heller ikke få BankID. BankID kreves for å kunne bruke offentlige digitale tjenester. Uten BankID kan de blant annet ikke logge inn på NAV for å søke om dagpenger, sykepenger eller sosialhjelp.

Utnyttelse får store konsekvenser

Også polske arbeidere som blir utnyttet av arbeidsgiver, kan miste tilgangen til velferdstjenester.

– Hvis uærlige arbeidsgivere rapporterer feil opplysninger, blir NAVs behandling av søknader om støtte basert på feil data. Dermed får arbeiderne urettmessig avslag, forteller Schweyher.

Han møtte blant annet arbeidere som ikke fikk sykepenger, fordi arbeidsgiveren nektet å bekrefte sykmeldingen. 

– I stedet meldte arbeidsgiveren at arbeidstakeren hadde sluttet, forteller han.

I arbeidet med avhandlingen oppsøkte han ulike hjelpetilbud for migranter. Der var han observatør i møter hvor polske arbeidere fikk råd og hjelp av ansatte i organisasjonene. Han intervjuet også 12 polske arbeidere og 13 ansatte i frivillige organisasjoner.

Arbeidsgivere oppgir for lav inntekt

Andre former for utnyttelse de polske arbeiderne ble utsatt for, var arbeidsgivere som rapporterte at de jobbet deltid i stedet for heltid. Arbeidsgiveren leverte falske lønnsslipper og unnlot dermed å betale skatt på deler av lønnen. 

– Når arbeiderne søkte om dagpenger eller annen støtte, var inntekten deres registrert som så lav at de fikk avslag, forteller Schweyher.

Forskningen hans viser at det er ekstremt vanskelig for polske arbeidere å stå opp mot slik utnyttelse og få tilgang til den støtten de har krav på. 

Må gå via rettssystemet

Den eneste muligheten arbeiderne har for å få arbeidsgiveren til å rette opp feil informasjon, er ofte å bruke rettssystemet.

Slike saker kan ta mange måneder, ofte år. I mellomtiden står arbeiderne uten støtte. 

– Hvis de blir syke eller ikke finner ny jobb, kan det raskt føre til hjemløshet og fattigdom, sier han. 

Han forteller at noen polske arbeidere blir fanget i en ond sirkel. Hvis de forlater en arbeidsgiver som utnytter dem, ender de opp uten støtte.

– Derfor velger de å bli i jobben, tross utnyttelsen, sier han.

Organisasjonene er kritiske til dagens system

Schweyher har også sett på hva ledere i frivillige organisasjoner som tilbyr hjelp og rådgivning til polske arbeidere mener om velferdsrettigheter til EU-migranter. 

– Jeg finner på den ene siden at mange av disse lederne er kritiske til at EU-migranter kan havne i situasjoner der de mangler tilgang til offentlige velferdsordninger, slik at de får behov for humanitære tjenester, sier han. 

De mener derfor at frivillige organisasjoner bør jobbe for å forbedre rettighetene til EU-migranter i det offentlige velferdssystemet. 

– Samtidig ser jeg at noen ledere er skeptiske til om det finnes tilstrekkelig offentlig og politisk støtte for å utvide rettighetene til EU-migranter. De er bekymret for at det å kreve mer inkluderende rettigheter kan undergrave støtten til eksisterende humanitære tjenester, påpeker han.

Viser svakheter i det norske systemet

Schweyher mener forskningen hans viser mangler i hvordan tilgangen til velferdstjenester for polske og andre EU-migranter er organisert i Norge. 

Han minner om at polske innvandrere er den største gruppen migranter i Norge. Mange av dem arbeider i bransjer med ustabile arbeidsforhold og fare for utnyttelse. Også arbeidere fra andre EU-land kan oppleve de samme utfordringene.

– Denne kunnskapen er viktig. Både for å tette hull i systemet og sikre at migranter får den støtten de har rett på, og for å motvinne utnytting av arbeidere, sier han. 

Han påpeker at i Norge har utnyttelse i arbeidslivet og tilgang til velferdsstøtte blitt behandlet som to separate saker. 

– I min avhandling argumenterer jeg for at de bør sees som avhengige av hverandre. Å hindre arbeidsutnyttelse krever at man tar tak i manglende tilgang til velferdsstøtte hos polske og andre EU-arbeidere.