Disputas: Tiårene som endret diakonutdanningen

I 1890 ble Diakonhjemmet etablert for å utdanne mannlige diakoner. Diakonstudentene fikk opplæring i sykepleie og teologi, og skulle utfylle kvinnelige diakonisser og menighetssøstre i ulike former for omsorgsarbeid i kirken og samfunnet for øvrig. 

De mannlige diakonstudentene bodde på campus og delte måltider og dagligliv. Fram til 1970 var det et krav om at de var ugifte.

– Mellom 1965 og 1985 gjennomgikk diakonutdanningen store forandringer, forteller Kristin Husby Dyrstad. 

Hun har nylig disputert med avhandlingen «Endringer i diakoners profesjonsidentitet mellom 1965 og 1985. En casestudie av diakonutdanningen på Diakonhjemmet».

Åpnet utdanningen for kvinner

De største endringene i diakonutdanningen kom i 1968. Da åpnet utdanningen for kvinner. Samtidig ble sosionomutdanning en del av diakonutdanningen, på lik linje med sykepleie.

Året etter sluttet Diakonhjemmet med vigsling av sine avgangselever. 

– Årsaken var nye retningslinjer fra Den norske kirke, som sa at diakoner bare kunne vigsles til kirkelige stillinger, forklarer Husby Dyrstad.

Betydningen av personlig kall ble også tonet ned. Fram til slutten av 1960-tallet hadde det vært et krav om at diakonstudentene måtte føle seg kalt til tjeneste «i Kristi kjærlighets ånd».

Utover 1970-tallet påvirket også teologiske diskusjoner og interne konflikter diakonutdanningen. Blant annet oppstod det harde fronter da rektor ved sosialskolen, som satt fire år som stortingspolitiker, stemte for den første abortloven i Norge i 1975. 

Hva vant man?

Husby Dyrstads avhandling diskuterer hva man vant og hva man tapte med alle endringene.

– Studentene ønsket felles utdanning og profesjonsidentitet for menn og kvinner velkommen, forteller hun.

De var også positive til avviklingen av tradisjonelle regler som forbudet mot å gifte seg mens man studerte.

– Utdanningen fikk økt rom for kritikk, og diakoner fikk et bredere og mer akademisk yrkesgrunnlag. Sterkere forbindelser til Den norske kirke ga diakoner en tydeligere profil i arbeidsmarkedet og en selvstendig status i kirken, påpeker hun. 

Hva gikk tapt?

Samtidig bidro endringene til at noe gikk tapt.

– Nedtoning av det personlige kallet kunne oppleves som et tap for dem som var opptatt av å tjene Gud gjennom yrket sitt, forteller hun. 

Avviklingen av ordningen der studentene bodde på campus og økt antall studenter svekket samtidig sammenhengen mellom personlig utvikling, praksis og teori. 

At diakoner i hovedsak bare kunne vigsles til kirkelige stillinger, var et tap for dem som ønsket å jobbe som diakon i helse- og sosialinstitusjoner.

– Diakonyrket er i dag sterkt forbundet med å være ansatt i menigheter i Den norske kirke. På 1960-tallet var diakoner oftere var ansatt som blant annet bedriftsdiakoner, sykehusdiakoner og fengselsdiakoner, forklarer hun. 

Strevde med å lage en helhetlig utdanning

Husby Dyrstad mener avhandlingen kan gi økt kunnskap om hvilken rolle diakonutdanningen har hatt i utviklingen av velferdsprofesjoner i Norge. 

– Studien viser at Diakonhjemmet slet med å forme en helhetlig yrkesutdanning for diakoner i en periode da sykepleie og sosialt arbeid ble mer profesjonalisert. Man strevde med å identifisere og utvikle diakonale metoder og en egen kunnskapsbase innen diakonifaget, forteller hun.

Mange studenter syntes det var lettere å identifisere seg som sykepleiere eller sosialarbeidere enn som diakoner på 1970- og 80-tallet, blant annet fordi de manglet rollemodeller i form av lærere som tilhørte diakonprofesjonen.

– Ved å diskutere hva man vant og tapte gjennom endringene i diakonutdanningen mellom 1965 og 1985, kan forskningen bidra til refleksjon om hva som kan styrke eller svekke diakoners yrkesidentitet i dag, sier hun.