Gode lyder etter stillhetens tid

Stillhet i støyens tid handler om behov for stillhet og fravær av lyd, eller som det står skrevet på bokens første side: «Gleden ved å stenge verden ute». Verden, slik den beskrives i Kagges bok, er lyd; lyden av biler og busser på Majorstukrysset, av mennesker som skråler i rom der mange er samlet, musikk du ufrivillig hører bli spilt i en heis eller et kjøpesenter du er innom på vei fra et sted til et annet. Inntrykk du ikke nødvendigvis ønsker eller har behov for, men som uunngåelig tvinger seg inn i hverdagen din, dag etter dag, uke etter uke, år etter år.

Lyder som gjør godt og som gjør deg glad og oppstemt. Lyder som brått får deg til å tenke på noe du ikke har tenkt på på mange år og som bringer frem følelser av glede eller som gjør deg ettertenksom eller trist. Lyder som uten at du tenker over dem vekker din interesse og gjør at du automatisk justerer hodet ditt slik at du hører bedre. Og det er lyder som du uten å tenke over det skjermer deg fra ved å vende hodet vekk.

Arbeidshverdagen er fortettet av lyder vi sjelden tenker over eller forholder oss aktivt til. Når vi vender konsentrasjonen mot en oppgave, kan vi oppleve at lydene rundt oss forsvinner. Noen har gått i korridoren utenfor kontoret ditt uten at du har fanget det opp. En kollega har kikket inn til deg gjennom et av vinduene på kontordøren mange av oss som jobber på Fakultet for sosialfag har, uten at du har registrert det: «Jeg så etter deg, men du satt opptatt!».

Vi har på hodetelefoner som har mikrofon festet i hensiktsmessig vinkel og som stenger lydene som er nærmest oss ut og rammer inn den digitale verden som spiller seg ut på skjermen foran oss. Når hodetelefonene tas av, er vi tilbake på stedet vi oppholder oss; brått hører vi kollegaer som prater i korridoren og før vi har tenkt over det reiser vi oss fra stolen, strekker på oss og søker mot praten i forbifarten, noen minutter hvilende i dørkarmen til en kollega eller rolig samtale i en matpause.

Gjennom måneder som til sammen ble år på hjemmekontor, ble jeg gradvis og umerkelig vant til arbeidshverdager med mindre lyd. I begynnelsen gjorde det godt, en gryende følelse av luksus av og flere dager på rad dag stå opp, et enkelt morgenstell, en kopp kaffe, opp med pc’en og vipps! - arbeidsdagen var i gang!

Etter hvert som dagene gikk endret stillheten seg og umerkelig ble det som i begynnelsen kjentes som et befriende fravær av støy noe annet. Stillheten ble tyngende og langsomt gikk det opp for meg at jeg savnet lyder jeg tidligere ikke hadde forhold meg til og som jeg derfor ikke hadde et bevisst forhold til; lyden av kollegaen som kom senere om morgenen og som spontant hilste «god morgen!» på vei forbi kontoret. De to som diskuterte elbiler med lengst rekkevidde rett utenfor døren som sto på gløtt.

Før tiden på hjemmekontor registrerte jeg knapt samtaler som dette, og om jeg registrerte dem fortolket jeg det noen ganger som støy som gjorde det vanskelig å konsentrere seg. Etter korona og hjemmekontor blir jeg dratt ut av konsentrasjonen når latteren fra kolleger trenger gjennom dører og inn på kontorene, det er lyder som gjør godt og som gir overskudd i hverdagen. Og det slår meg at da jeg leste Kagges bok om stillhet i støyens tid, en gang lenge før vi hadde hørt om korona, da pandemi var et begrep de fleste av oss ikke forholdt oss til og knapt visste hva innebar, da vi ikke kjente til utryggheten og for mange – ensomheten – en pandemi ville bringe med seg – da visste i iallfall ikke jeg at det jeg tidligere fortolket som støy noen år senere ville bli fortolket som gode lyder av liv.

Så det som ga gjenklang i Kagges bok den gang før pandemien – gleden over stillheten som følger av å stenge verden ute – har etter pandemi og hjemmekontor endret seg og blitt til noe annet – til glede over lyder som følger oss gjennom hverdagen, å få ta del i lydene og være med å skape dem; gatene som igjen er fylt av barn på vei til skolen, bussene som igjen er fylt opp til siste sete, den lille køen foran kassene i kantina på campus, studenter som sitter rundt bord og prater sammen. Det er lyder fra hverdagslivets fellesskap det gjør godt å slippe inn.