Kunstarkaféen og Skjenkjestova

Jeg har i julen lest Eit nytt namn (2021) av Jon Fosse, det siste bindet i storverket «Septologien». Her møter vi hovedpersonen Asle, som ofte ser utover Sygnefjorden, og som like ofte lar tankene fare til livet i byen «Bjørgvin». På et sted i romanen reflekterer Asle over forskjellen på to kaféer i Bjørgvin.

Den første av disse, Kunstnarkaféen, er stedet for de med ambisjoner, og er «alltid liksom eit strev etter noko, heile stemninga der vil liksom noko, utan at det vert til lengsle, det vert til (…) noko verdsleg utan himmel». Gjestene beskrives videre slik: «Alle tevlar eigentleg imot einannan, likevel skal det ikkje sjå ut som om dei tevlar, og alle skal liksom vera noko for seg sjølv, vera originale eller kva det no heiter, og difor liknar alle på kvarandre og ingen er seg sjølv».

Det andre stedet, Skjenkjestova, omtales slik: «det er levt liv på Skjenkjestova». Her er det «ikkje eit einaste menneske som liknar på noko anna menneske, bortsett fra at dei drikk øl og røykjer og at de fleste er eller har vore sjømenn, men det er som om livet sjølv har pressa dei til den dei har vorte, til å verta seg sjølv».

Overført på universitets- og høgskolesektoren kan man spørre seg: Ligner VID mest på Kunstnarkaféen eller på Skjenkjestova? Det er sannelig ikke et lett spørsmål å besvare. Men la meg forsøke.

Det vil for det første være lett å påvise hvordan VID har tatt opp i seg signaler fra Kunnskapsdepartementet i den senere tids utvikling. Vi tilpasser oss kvalitetskrav og vi «leverer» gode resultater i utdanningene våre. Både når det gjelder kandidatmåltall, gjennomføringsandel, samarbeid med arbeidslivet og mye mer. Vi strekker oss også for å bli enda «bedre på forskning» og måles på tallindikatorer som publiseringspoeng, ekstern forskningsfinansiering, internasjonalt medforfatterskap, antall disputaser og mye annet. Og vi rapporterer på disse indikatorene for å vise hvorvidt vi «leverer» på Kunnskapsdepartementets «sektormål».

Kort fortalt: VID er på mange måter underlagt New Public Management, selv om NPM er langt mer detaljert utformet og gjennomført i andre sektorer, for eksempel i helsesektoren.

Noen vil i forlengelsen av dette spørre, gjerne med en referanse til Skjenkjestova og beskrivelsen om «lengsle» og «levt liv»: Står VID i fare for å miste sin sjel gjennom sin streben etter «høy internasjonal kvalitet», å bli attraktiv, få et godt omdømme, bli moderne og tiltalende?

Jeg vet at flere på VID vil tenke det. Jeg tenker det selv også, dersom måloppnåelse på slike indikatorer former oss på en måte som gjør oss visjonsløse, sjelløse og blodfattige.

VID forsøker å gjøre flere ting på en gang. For det første: VID har flere oppdragsgivere, og kan ikke velge seg bort fra de forventninger Kunnskapsdepartementet har til VID. Vi får tross alt nærmere en halv milliard kroner i statlig tilskudd i 2022. Jeg mener at det også er et gode for VID at vi jevnlig måler hvordan vi bruker disse midlene, uansett hvor vanskelig det er å måle god kvalitet og ressursutnyttelse. Ansvaret for å gjøre dette ville ikke vært noe mindre om vi for eksempel fikk tilsvarende stort beløp fra våre eiere.

Så er det dette med sjelen, da. I tillegg til å juble over å gjøre det godt på indikatorene ovenfor, må vi se oss i speilet og spørre: Hvorfor er dette resultatet, prosjektet eller denne artikkelen viktig? For hvem?

VID står i en verditradisjon preget av den diakonale og kirkebyggende pionérånd som våre eiere representerer. Denne pionérånden drev ikke først og fremst ildsjelene og virksomhetene deres til å bli best eller mest anerkjent (selv om nok dette også var viktig for mange!). Det handlet først og fremst om å dekke behov hos oversette menn, barn, utviklingshemmede, spedalske, rusmisbrukere og andre i krevende livssituasjoner – både forbigående og langvarige.

Dersom dette skal være en levende tradisjon, må den være under utvikling og stadig underlegges et kritisk søkelys. Bare slik vil den kunne være vital og nyskapende. Derfor blir interne distusjoner (med studenter eller mellom kolleger) og faglige bidrag (i form av forskning eller debattartikler) helt avgjørende for hvordan VID skal spille en rolle fremover i universitetssektoren.

Personlig er jeg veldig motivert av den tradisjonen VID står i og det jeg oppfatter som vårt institusjonelle særpreg. Når vi har formulert våre verdier i ny strategiplan som «respektfull, solidarisk, og kritisk nytenkende», kan dette på ett nivå ligne på hvordan visse andre universiteter og høgskoler formulerer sine verdier. Og bra er det.

Samtidig, om vi ser dette i lys av den lange tradisjonen og den forhåpentligvis enda lengre fremtiden vi står i – en fremtid der vår oppmerksomhet rettes mot særlig utsatte, oversette og sårbare grupper av mennesker, både i Norge og globalt:

Blir ikke disse verdiene da løftet opp til et nivå hvor vi inviteres til forpliktelse og engasjement, kanskje til og med lidenskap?

Kanskje dette kan bli neste tema i lunsjpausen: Hva er det som driver oss dypest sett på VID? Jeg vet det finnes mange svar der ute.

Bård Mæland

Rektor