Matposediakoniens begrensninger

Dette innlegget er skrevet av professor Stephanie Dietrich og postdoktor Bjørn Hallstein Holte, og stod først på trykk i Vårt Land 11. oktober.

Stadig flere står i kø ved frivillige organisasjoner som deler ut matposer. De har ikke råd til å kjøpe mat til seg selv og familien. Og stadig flere av organisasjonene som deler ut matposer, som Fattighuset, Evangeliesenteret og Frelsesarméen, melder at de ikke har nok poser. Behovet er allerede umettelig, og det er fortsatt økende.

Også kirkelige aktører, som menigheter og diakonale aktører, bidrar til å avhjelpe nøden ved å dele ut mat. Men er dette veien å gå? Hvordan kan denne typen diakoni være til hjelp i det lange løp?

Nødvendig nødhjelp

Man skal ikke kimse av akutt nød. Da Europa holdt på å kollapse under strømmen av mennesker som kom flyktende fra krigen i Syria i 2015, stod Kirkens Nødhjelp i fronten for nødhjelpsarbeidet under mottoet «Folk i nød skal ha hjelp». Eller som daværende forbundskansler Merkel i Tyskland sa: «Vi gjør vår plikt utfra den tyske grunnloven– å hjelpe folk på flukt». Tilsvarende gjelder i Norge, hvor offentlige velferdssystemer skal ivareta statens forpliktelser overfor mennesker som trenger hjelp.

Fattigdom og offentlig ansvarsfraskrivelse

De lange køene utenfor matutdelingene vitner om økende fattigdom og nød i Norge.

Men fattigdommen og nøden som fører til at folk står i kø for matposer i Norge i dag er ikke en direkte konsekvens av naturkatastrofe eller krig. Den forekommer innenfor en demokratisk og politisk styrt velferdsstat. Å stå i en matposekø oppleves som uverdig for de som må stå i den. At stadig flere ser seg nødt til å være matposetiggere burde få varsellampene til å lyse.

Nå bærer enkeltmennesker byrden av offentlig ansvarsfraskrivelse. Det er ikke i tråd med den norske velferdsstatens idealer at mennesker skal stå i kø ved frivillige organisasjoner for å få mat. Velferdsstaten svikter dem som er avhengige av almisser i form av matposer.

Matposeutdelingene som strukturelt sykdomstegn

Fattigdommen som fører til matposekøer må løses på et strukturelt plan. Det økende antallet mennesker som trenger hjelp i form av matposer bør møtes med politikk og ordninger for at slik nød ikke oppstår. Dette kan for eksempel løses med krisetiltak eller generelt økte trygder og stønader. I den norske velferdsstaten har det offentlige ansvar for at alle kan leve på egen inntekt eller offentlige støtteordninger. En stadig voksende kø av mennesker som trenger matposenødhjelp er et sykdomstegn for velferdsstaten og den politiske styringen, og ikke noe enkeltmennesker eller frivillige organisasjoner skal bøte på.

Diakoniens oppgave

Noen vil si at diakoniens verdigrunnlag er barmhjertighet, slik det er eksemplifisert i Bibelens liknelse om den barmhjertige samaritan. Men ville den barmhjertige samaritan, hvis han møtte et menneske i nød i Norge i dag, lastet den skadde opp i sin egen bil og stelt ham selv, eller ville han ringt en ambulanse og forventet at det fantes et helsevesen som tok seg av den skadede? Og hvis ambulansen ikke kom, på grunn av renteøkning, prisvekst og personalmangel, ville han da ha godtatt det som en privat oppgave å stelle den sårede?

Frivillige organisasjoners matutdeling kan sammenliknes med en samaritan som plukker opp den sårede og avhjelper den akutte nøden. Men noen må også peke på den strukturelle urettferdigheten når sårede ikke blir hentet eller matkøene stadig vokser. I diakonivitenskapen kalles dette også for profetisk diakoni: å stå opp mot urett og tale de mest utsattes sak. Et viktig bidrag er å synliggjøre nøden, slik Frelsesarmeen gjorde da de gav forskere ved Fafo i oppdrag å følge og skrive om matutleveringene i Oslo, Drammen og Sarpsborg i november i fjor. Rapporten synliggjør ikke minst begrensningene i matutleveringene.

Matposediakoniens muligheter ligger primært i det at folk i nød får hjelp gjennom tilgang til gratis mat. Det er positivt at frivillige organisasjoner og enkeltmennesker reagerer på fattigdomsutfordringene og deler sine ressurser. Samtidig synliggjør de voksende matposekøene at noe må skje på et strukturelt og politisk plan. Når FNs bærekraftsmål vektlegger at «ingen må utelates», så kan man kanskje omformulere til: «Ingen må stå i matkø i Norge».