Misjons- og diakoniarkivet overtar Frelsesarmeens arkiv

Misjons- og diakoniarkivets historie går tilbake til etableringen av Det Norske Misjonsselskap i 1842, men er i dag nasjonal bevaringsinstitusjon for misjon og diakoni, kristne kirker og organisasjoner. Nå ønsker Frelsesarméen å sørge for sikker bevaring av sine arkiver.

Arkivleder Silje Dragsund Aase og arkivar Jofrid Vik Hjorteland har har tatt turen til Oslo for å kartlegge arkivet som skal bli med tilbake til de nye lokalene i Stavanger.

- Alle som forvalter arkiv med kulturhistorisk verdi bør sørge for at arkivene ikke blir ødelagt av fukt, mugg, skadedyr, vann, eller brann. Våre arkivmagasin har klimakontroll og er sikret i henhold til Riksarkivarens forskrift, påpeker Dragsund Aase

Sammen med forskningsleder Marta Maria Espeseth og prosjektleder Per Arne Krumsvik fra Frelsesarméen har de i tre dager gått gjennom to store arkiver med materiale helt tilbake til Frelsesarmeens etablering i Norge i 1888.

- Det er viktig å ta vare på historien, understreker Krumsvik.

Åpenhet og tilgjengelighet

Til nå har Frelsesarméens arkiv har hatt begrenset tilgang for offentligheten, og dette vil Frelsesarmeen gjøre noe med. I tillegg til å ta vare på det originale materiale i forskriftsmessige arkiv magasin skal Misjons- og diakoniarkivet digitalisere deler av arkivet. Dette vil bli tilgjengelig på nett.

Espeseth understreker viktigheten av å forske med et kritisk blikk på det som dukker opp i arkivene. Hun nevner for eksempel et samarbeidsprosjekt mellom Frelsesarmeen og Holocaustsenteret om antisemittisme før under og etter krigen.

Spennende historier

Det som gjør Misjons- og diakoniarkivet unikt er deres posisjon som historisk arkiv i tett nærhet til både forskning og studenter på VID. Igjennom dette arkivet skapes det en bredere kontekst for de organisasjonene som er med.

Dragsund Aase og Vik Hjortland er svært begeistret for materiale rundt Othilie Tonning, lederen av Frelsesarméens sosialarbeid fra 1898. Det var hun som introduserte Frelsesarméens julegryte og julegrana på Universitetsplassen i Oslo, men Dragsund Aase drar frem andre elementer ved henne som er interessant.

- Hun hadde kortklippet hår, røyket visstnok sigar og gikk i herreklær, sier hun.

Espeseth setter spørsmålstegn ved hva som skjedde med disse sterke kvinneskikkelsene som ble mer og mer usynlige i Frelsesarméens lederposisjoner. Om to til tre år, når materialet er på plass hos VID Misjons- og diakoniarkiv, vil dette kanskje være noe man kan forske på.