Når tar endringene slutt?

Vi er midt i en stor sikkerhetspolitisk krise hvor vi bivåner en krig som kommer til å endre Europa, energimarkedet, globale finanser, vårt eget lands forsvar, og mye mer. Krigen i Ukraina kommer til å prege oss, som innbyggere og som samfunn, og som høgskole. Slik er det i en verden hvor alle og alt er tett sammenknyttet.

VID har respondert på dette med alt fra studentenes innsamlingsaksjon til Kirkens Nødhjelp til at vi har stilt oss til disposisjon for Kunnskapsdepartementet og kommunene i Bergen, Sandnes, Stavanger og Oslo. Vi har også hatt direkte kontakt med Forskningsrådets direktør for å gi innspill til forskningssatsninger som det kan være naturlig å legge til rette for i kjølvannet av krigen, enten det handler om å forstå Putins retorikk og eller påtvunget flukt eller integrasjonsarbeid.

Dette skjer på tampen av en pandemi som har vist oss hvordan globale helseutfordringer rammer Norge, og også treffer oss som utdannings- og forskningsinstitusjon. 12. mars 2020 stengte vi ned campusene våre. Vi måtte alle sammen respondere, og kan i dag konkludere at vi har kommet oss relativt godt igjennom det hele, både studenter og ansatte. Vi har til og med utviklet oss på viktige områder. Samtidig er det kanskje først nå vi ser de langsiktige konsekvensene. For eksempel gikk gjennomføringsandelen på master- og videreutdanninger dramatisk ned i 2021. Jeg er også spent på vårens søkertall. Vi vil neppe få like sterke tall som i fjor. Disse var riktignok eksepsjonelt gode.

Så er det en stor krise som ligger der ute og venter på å slå inn over oss. «Code Red». Klimakrisen er en umiddelbar trussel, sier FN, og alvorlighetsgraden og tempoet økes for hver ny rapport. Vi vil kjenne virkningene mer og mer også i Norge, og som vitenskapelig institusjon. Som en globalt orientert høgskole, på reise mot et verdibasert universitet med en sterk profil på sosial bærekraft og engasjement for mennesker i særlig krevende livssituasjoner, vil vi i økende grad befatte oss med klimarelaterte utfordringer hos våre samarbeidspartnere.

Dette vil gjelde alle fagområder. Jeg synes det var interessant å lese om innlegget til vår egen Kjersti Grosvold Maudal på Fakultet for sosialfag på sosialarbeiderdagen nylig, hvor koblingen mellom klimapolitikk og sosialpolitikk ble tydeliggjort. «Vi kan ikke sikre gode levekår og livskvalitet hvis vi fortsetter å ødelegge jorda vår slik vi gjør», sa Grosvold Maudal. Alt henger fortsatt sammen med alt, og kommer til å gjøre det kraftigere fremover enn vi har vært vant til å tenke. Lytt gjerne også til en annen kollega, Knut Ivar Bjørlykhaug ved Fakultet for helsefag, i hans TED-talk om «Love, Sorrow and the Emotions that Power Climate Action».

Det kan nesten fortone seg bagatellmessig eller perspektivfattig å snakke om VIDs fusjonsprosesser og universitetsreise i et slikt perspektiv. Fellesnevneren er likevel at verden rundt oss endrer seg, og da må også VID endre seg. Og endrer vi oss ikke, vil vi likevel bli endret, men i mindre grad på egne premisser – og med mindre mulighet til å påvirke utfallet av endringene. Som kjent er det ikke alltid like lurt å sitte stille i båten.

Ingen endringer kommer uten omkostninger. «Endringstretthet» er et ord flere av dere har brukt om de mange endringsprosessene vi har hatt i VID. Noen slutter til og med fordi det har blitt for mye av det gode. Det er viktig å språksette hva som gjør oss trette og slitne, og hva som gir oss energi og motivasjon. Blir det bare det første, går det galt. Men det kan også gå galt om vi bare er høystemte, visjonære og entusiastiske.

Som mennesker er vi slik skrudd sammen at vi tar utgangspunkt i at det normale er at verden rundt oss er stabil, og at alt annet er unntak fra den regelen. Jeg tror egentlig vi bør legge det motsatte til grunn: Verden, både den som er tett på oss og den som er lengre unna, er labil og i rask endring, og kommer til å presse på oss nye utfordringer, enten vi vil det eller ikke. Noen av de konkrete endringene og krisene jeg har nevnt ovenfor vil i alle fall fortsette, forsterkes eller komme igjen i nye former. Vi bør derfor innstille oss på mange små og store endringer fremover, også for VID.

I en slik situasjon tror jeg det beste vi kan gjøre er å a) ha tydelig for oss hvilken type institusjon VID er og skal være, og b) planlegge for at undervisningsbehov, forskningsområder og rammebetingelser for driften av VID (energipriser, finansiell situasjon, m.m.) vil endre seg enten det skjer over år, eller raskt. På sist ledersamling arbeidet vi med hvordan vi skal forstå VIDs omgivelser og «kontekst». Vi hadde en erkjennelse av at vi var mer problemfokusert enn på lenge. Vi var i grunnen enige om at det var en god ting å være.

Til slutt: Dersom du ønsker at jeg i disse nyhetsbrevene tar opp et tema som du synes det kunne vært viktig eller interessant at jeg skrev om, ikke nøl med å sende meg en e-post om det, så skal jeg vurdere seriøst å ta utfordringen.