Nok internasjonalisering nå?

Statistikk viser at på noen fagområder er 40-60 % av stipendiater og postdoktorer utenlandske. Det vil si at de kommer til Norge for slike stillinger, oftest uten nevneverdig kjennskap til norsk språk, samfunn og kultur.

Cecilie Hellestveit, forsker i folkerett og konflikt ved Universitetet i Oslo, ga i Khrono høsten 2021 uttrykk for en bekymring for at lille Norge kan være i ferd med å få for små og svake forskermiljøer med tilknytning til fagområder som trenger en «norsk kunnskapsbank». Hun var bekymret for at Norge på utvalgte områder knapt har forskere igjen som er i stand til å utvikle ny og kritisk kunnskap som kan både matche og stå opp mot (om nødvendig) den norske statsmakten, norske kommuner, NAV-systemet, med mer. Viktige samfunnsområder står i fare for å miste en motsvarende, spesifikk akademisk kompetanse på universiteter og høgskoler, som kan matche norske særegenheter, enten det dreier seg om lovverk, statsforståelse, velferdsmodell eller kulturelle forhold.

Med spissformuleringer som at doktorgradsstudenter og postdoktorer nærmest er på gjennomfart på våre «forskerhotell», uten å investere i Norge og norsk språk, samfunn og kultur, traff hun selvsagt såre tær og ble anklaget for fremmedfiendtlighet og rasisme. Hennes synspunkter ble derfor heftig debatt og hun opplevde seg også «kansellert» i sitt juridiske miljø ved universitetet, selv om hun mener at debatten var verdt det, og at «nedsider» ved internasjonaliseringen etter debatten lettere og åpnere kan diskuteres.

På bakgrunn av VIDs fagområder er det lett å ha sans for deler av en slik argumentasjon, enten det gjelder forståelse av kompetanse som trengs i helsevesenet, i velferdssystemet eller i Den norske kirke. Forståelse for konteksten til de aktuelle praksisfeltene er svært preget av språk, system og andre kontekstuelle forhold. Men må man være hvit og spise brunost for å lykkes som profesjonsutøver i de yrkene VID utdanner til? Og er det så sikkert at vi ikke kan bli utfordret av utenlandske utenfrablikk når det gjelder hvordan tjenester utvikles og tilbys, og hva som i fremtiden vil trenges i norske kommuner, på norske sykehus og i den norske folkekirken?

På onsdag overvar jeg en debatt i regi av Khrono og Kverrulantkatedralen «Kåkå» på en bar i Stavanger. Det var internasjonaliseringdebatten som Hellestveit dro i gang høsten 2021 som var tema. Cecilie Hellestveit stilte selv som deltaker.

En annen av paneldeltakerne var Ullrich Dettweiler. Han er professor i pedagogikk ved Universitetet i Stavanger, fra Tyskland, bosatt med sin familie i Norge. Han snakker godt norsk og har sitt forskningsfokus på friluftsliv og det særnorske fenomenet «uteskole». Han sa i debatten at det knapt var noen kolleger i Norge med samme faglige fokus i Norge, bortsett fra en kanadier (!) på Norges Idrettshøgskole og en stipendiat som snart skal disputere på OsloMet.

Til alt overmål hadde han overfor personalet i barnehagen hvor hans barn går, en gang ymtet frempå at han kunne ha noe å bidra til når det gjaldt lek og aktiviteter utendørs. Dette var det ingen interesse for. Han fortalte videre om maktmisbruk i møter og utvalg, hvor særlig språk blir brukt for å holde kolleger med utenlandsk bakgrunn nede ved å snakke raskt og på dialekt. Han nevnte også eksempler hvor norsk brukes i arbeidsmøter hvor kun én deltaker er norsk, og referatet i tillegg skrives på nynorsk.

Spørsmålet hvorvidt det er nok internasjonalisering i akademia, kan derfor snus: Er vi som kunnskapsorganisasjon gode nok til å integrere og nyttiggjøre oss medarbeidere med en ikke-norsk faglig og kulturell bakgrunn? Eller setter vi bevisst eller ubevisst opp fullstendig unødvendige barrierer for de som ønsker å bidra til å utdanne fremtidens sykepleiere, vernepleier, prester og sosionomer?

VID har noen «lommer» i vår organisasjon hvor andelen internasjonale medarbeidere er særlig høy. Tre eksempler her er Senter for misjon og globale studier, Senter for interkulturell kommunikasjon og Seksjon for kultur og religionsvitenskap. I noen av disse enhetene er majoriteten av de ansatte internasjonale, og arbeidsspråket er derfor engelsk. Dette er dyktige medarbeidere som har investert i et liv i Norge, både gjennom språk, flytting av familie og med et langsiktig perspektiv på arbeidsforholdet.

I tillegg til at mange av disse forsker på utpreget norske problemstillinger, vil man også ha ekstra gode muligheter for å sammenligne forhold i Norge med hvordan helse, velferd, migrasjon, religion, barnevern, med mer ser ut i andre land. Og mange holder et svært høyt internasjonalt faglig nivå, både innenfor forskning og undervisning. Jeg vil gjerne ha slike medarbeidere med på VIDs universitetsreise!

Så spør jeg meg selv kritisk: Har VID bidratt nok til å støtte de av våre medarbeidere som har tatt slike store beslutninger om å starte ved VID? Her påhviler det ansvar for oss alle. Og vi trenger å gå kritisk inn i denne saken.

Jeg tror for eksempel at VID må gi bedre støtte og rammer for språkopplæring, og at noe av dette må få plass i arbeidsplanene. Det har vist seg urealistisk at nyansatte uten forutgående kjennskap til norsk i løpet av to år, på kveldstid i beste familietid, skal nå et tilfredsstillende nivå hvor man kan undervise studenter på norsk. Språkkunnskap gjør erfaringsmessig den store forskjellen, og da er det her vi må satse. Og hvordan kan ledere og HR yte støtte rundt de mange formelle og praktiske forhold som må gå i orden for å bryte opp fra det kjente?

Her trenger vi gode systemer og støttestrukturer, men vi trenger også personlig empati og engasjement fra oss alle. Det er langt til Norge, det er litt kaldt her, og et gjennomsnittlig norsk familieliv leves ofte på betryggende avstand til sine omgivelser…

For å avslutte med et testspørsmål: Hvordan ville jeg ønske at mine fire første uker så ut dersom jeg skulle begynne som professor ved et universitet på et annet kontinent hvor jeg kjente absolutt ingen fra før, hvor det daglige arbeidsspråket på fakultetet ikke var engelsk, og hvor barna mine skulle starte på ungdomsskolen og videregående disse ukene?