Pride i våre hjerter

Teksten er skrevet av førsteamanuensis Gyrid Gunnes, og stod først på trykk i Klassekampen 3. juli. 

I et religiøst perspektiv har opptakten til Pride i år vært særdeles nedslående, blant annet Krfs forslag om å forby skoleflaggstenger å flagge med Prideflagg.

Men Krf har rett i en ting: Det finnes en spenning i Pride. Pride har både en allmenn og partikulær side. Det er både en feiring av og solidariteten med en seksuell identitet, og samtidig en markering av gitte politiske konsekvenser av denne identiteten, formulert i Fri sin politiske plattform. Ikke alle skeive deler hele eller deler av denne plattformen. Som interseksjonell feminist er jeg selv ikke enig i Fri sitt syn på surrogati.

Men at denne spenningen finnes, hindret meg ikke fra å gå paraden sammen med de ca 100.000 andre på lørdag. Denne spenningen rettferdiggjør heller ikke Krfs syn på regnebueflagget. Men vi trenger en klok måte å tenke rundt denne spenningen på.

Både kirken og Pride har en folkelig dimensjon

Én slik måte å gjøre det på er å påpeke at Norge har et særdeles godt utgangspunkt for å håndtere denne spenningen. Som kulturelt fellesskap har vi håndtert en slik spenning mellom tilhørighet/tilslutning på den ene siden, og spesifikk politikk/ideologi på den andre i hundrevis av år: Folkekirken som religiøse institusjon står i den samme spenningen som dagens Pride gjør.

Både kirken og Pride har en folkelig dimensjon. Pride er for alle som er med fordi de er skeive eller vil vise solidaritet, slik folkekirken er tilhørighet til høytider, tradisjon og overgangsriter. Men både kirken og pride har også en ideologisk elite. Dette er alle – inkludert meg selv – som arbeider med de teologiske/ideologiske/politiske konsekvenser av den folkelige dimensjon, eller som har bevegelsen som hobby, gjennom frivillige verv, frivillige arbeid eller ved å støtte økonomisk.

Både Pride og folkekirke deler at innad i elitene i kirken og i den skeive bevegelsen har det alltid vært og vil alltid være meningsmessige motsetninger.

Både Pride og folkekirke deler at det er en spenning mellom det folkelige og eliten. Deltagerne på julegudstjenesten eller dåpsfølget er ikke nødvendigvis enig med kirkeledelsen i spesifikke politiske spørsmål, enten denne måtte gjelde abort eller syn på oljeboring. Men man melder seg ikke ut av kirken av den grunn. Alle vi som går i Pride er ikke enig med Fri sin politiske plattform. Men vi går likevel. 

Skeive må få en uforbeholden unnskyldning

I dette perspektivet er det forståelig at det politiske partiet som har sitt opphav i kirkens elite – pietismen – ikke klarer å forholde seg folkekirkelig til Pride. Tross navnet har KrF ikke vært folkets, men den religiøse elitens parti. Og siden KrFs politikere ikke har folkekirkens religiøse logikk i ryggmargen, klarer de ikke å leve med spenningen i Pride. KrF er pride-pietister. Selv fikk jeg – sammen med 100.000 andre – i folkekirke-pride.

Pride-paraden er over for i år. Måtte den fortsette i våre sinn, ved å gi kirken et nytt hjerte som åpner for en kirkelig/teologisk seksualdiskurs.

Det handler både om at skeive må få en uforbeholden unnskyldning av preses, og at all diskriminering av skeive må opphøre. Før det skjer, er kirkens skeive engasjement skinnhellighet. 

Det handler om å la skeiv kultur og liv i større grad få prege skeive gudstjenester. Mange regnbuemesser er svært tradisjonelle i formen, og det skeive må innordne seg i kirkens former og uttrykk.

Det handler om å se at en utilsiktet konsekvens av tiår med «homofilidebatten» er at ekteskapet er den relasjonen som kirken har viet oppmerksomhet. Dette har gjort at den kirkelige samtalen om seksualitet over flere tiår har gått glipp av nye og alternative seksuelle praksiser, både blant heterofile og skeive, solo-mødre, som fuck-friend-relasjoner, sex-fester, flerforeldreskap, eller alternative måter å leve sammen som skilte på.

La Pride-paraden toge videre

Hva om kirken tenkte at dette mangfoldet av menneskelige relasjoner var en kunnskapsmessig kilde til å skape teologi? Hva om nye former for seksuelle relasjoner kan skape nye metaforer for hvem Gud er? Hva er tinder-datingens teologi? Hva om relasjonaliteten som formes på sex-positive sex-fester for kvinner, transpersoner og ikke-binære tenktes som en modell for hvordan vi skal forstå treenigheten?

Kirkens liturgier henger igjen i 1800-tallets virkelighet, hvor fødsel, ekteskap og død er de grunnleggende milepælene. Hvor er liturgier for å skifte kjønn, liturgier for å bli forlatt av en partner, nok en gang?

Selv om juni måned er over for i år, la Pride-paraden toge videre i våre hjerter og sinn.