Reisebrev fra Cuba, del 1
- Publisert: 16. november 2018.
Hallo
Hei og hallo, alle dere der hjemme i iskalde, våte og mørke Norge. Dette er et reisebrev til de som måtte ønske å få en innsikt i hvordan 21 relativt ålreite studenter endte opp med å reise til Cuba for å lære seg enda mer om hvordan utøve sykepleie. For de som lurer er dette sykepleierstudenter på sitt avsluttende studieår, samtlige studerer til å ta bachelor i sykepleie ved VID vitenskapelig høgskole, studiested Bergen.
Det skjedde i de dager, i skillet mellom august og september at en gjeng unge og lovende sykepleiestudenter tok vingene fatt i den lange ferden over Atlanteren for å komme seg til Karebien (ikke for å gjøre seg fete, tror jeg, men vi får se..). Planen, oppdraget og målet var klart, flykte Norge, etablere base i Holguin og Cienfuegos og observere, praktisere og leve sykepleien i dette merkelige landet de har valgt å kalle Cuba, eller den sovende alligatoren, for de som ser den likheten.
I Holguin etablerte 9 studenter seg... det er vel det vi vet, for sett bort fra et par-tre møter på helgeturer er det ikke stort mye lyd de har gitt fra seg. Men vi kan nok med god sikkerhet og samvittighet si at mye av det som nevnes i dette reisebrevet også vil stå deres hverdager nære.
I Cienfuegos etablerte hele 12 studenter seg. Her skal vi gjennom et hektisk og krevende opplæringsregime med spanskundervisning i to uker og påfølgende ni uker med praktiserende sykepleie i fem forskjellige avdelinger. I skrivende stund er vi bikket den gode kneika som ofte går under navnet «halvveis», og vel så det, vi ser til og med glimt av lys i enden av tunellen. Følelsen folk sitter med er i mine øyne en spredning fra «jeg klarer ikke slutte å tenke på grønne epler.» til «må vi noen gang reise herfra?». Det en spennende spredning i meninger, opplevelser og tanker rundt alt fra hvordan landet styres og hvordan maten faller i smak til hvor man kaster toalettpapiret.
Men hva er det vi egentlig gjør på? For å forenkle det hele litt går dagene som hverdager, og det merkelige er at det på en måte føles helt normalt. Om morgenen spiser vi frokost, en frokost bestående av loff, egg, skinke, ost, litt frukt, verdens beste avokado og en oljetykk krutt-kaffe som virkelig får magen til å undre om maten skal ta affære før eller etter den påfølgende praksisen. Vi går inn de fire gruppene vi er delt inn i, før vi vinker farvel til våre nye foreldre, som driver dette lille palasset av et kollektiv vi alle huser rom i.
Praksisene vi skal gjennom består av en skala fra morgentrim med eldre i parken til intensiv hjerteavdeling og mottak av «bebiser» på føden. Ettermiddagene og kveldene forsvinner i eksamenslesing, små ekspedisjoner ut til det byen måtte ha å tilby av musikk, bassengkanter og internett-parker (eneste stedene man kan sitte på internett i Cuba). I helgene forsvinner vi stort sett i samlet pulje ut til fristende destinasjoner for å suge til oss hva dette landet måtte ha å tilby, helt til siste dråpe. Til alle dere der hjemme, uansett hva dere måtte høre om klager på litt homogen mat og dårlig sanitære forhold, så har vi det relativt ålreit altså.
Vi skal nå se litt nærmere på hva som rører seg av historier fra denne gjengen, høre på hva de har opplevd og avslutningsvis kna og dra i disse deigene og se hvilke kaker som kommer ut av ovnen etter litt drøfting og refleksjon.
Gjennom reisebrevene kommer vi til å dele flere historier fra vår praksis. Her er den første:
Første møtet med et nyfødt barn - Ingelin Jørgenvik (22)
"Etter noen litt treige dager på fødeavdelingen med få pasienter tok det seg endelig opp en onsdag morgen. Tidligere den uken hadde vi sett to keisersnitt og en sterilisering. Denne dagen skulle vise seg å bli en dag fylt med både keisersnitt og vaginale fødsler. Veilederen min sier ut av det blå at jeg skal vaske hendene mine og gir meg en pakke med sterile hansker. Raskt fører hu meg inn på operasjonsstuen hvor det tydeligvis foregår et keisersnitt. Før jeg hadde klart å orientere meg om hva som er opp og ned hadde jeg en aldeles rå ti sekunders gammel baby plassert i hendene mine. Følelsen av å ha ansvar for noe så skjørt og nyklekt var både skremmende og vanvittig fullt av kjærlighet. Rolig baner jeg vei ut av operasjonsstuen med følelsen av at jeg bærer på noe som vil gå i tusen knas dersom det skulle gå i bakken. Navlestrengen blir avstengt og klyppet til, målinger blir tatt og en intramuskulær injeksjon blir satt. Først når barnet endelig lå trygt i sin kuvøse stilte jeg meg selv spørsmålet; hva i all verden var det jeg nettopp fikk ta del i?"