Reisebrev fra sommerskole i Malawi

I klassen vår er vi kun tre nordmenn; de andre medstudentene kommer fra ulike andre land, mange fra Malawi. Det passer fint til en utdanning med fokus på globalisering, verdensomspennende handel og migrasjonsstrømmer. Og til vårt store hell ser lærerne verdien i å oppleve livet utenfor egne landegrenser også. Da vi fikk tilbudet om å dra på sommerskole, i regi av NORPAT, var valget enkelt. At flere av klassekameratene våre kommer fra landet vi skulle til gjorde det ekstra stas: Vi har jobbet med caser derfra, og prøvd å henge med på forklaringene om hvor ulike steder ligger i forhold til hverandre eller hvordan det er å være der. Nå fikk vi håndfaste sanseinntrykk fra plasser som Blantyre, Zomba, Mangochi...

Turen startet, for vår del, med egenstyrte ferier: Noen dro på safari og noen på besøk til klassevenners venner.

Programmet fra NORPAT var fullspekket første uken: Innlosjering i en villa sammen med undervisere fra Norge og Sør-Afrika. Omvisning på University of Malawi og introduksjon til de programansvarlige i der, annen stab og denne turens malawiske medstudenter. Undervisning med vekt på flyktninger, retorikk, vold og utenforskap; blant annet med Ruths bok i Bibelen og virkelige caser fra nabolandet Sør-Afrika som utgangspunkt. Foreleserne var lærde og dyktige formidlere, både kirkegjengere og de ikke-kristne i følget fikk mye nytt å tenke på: Det rystende om hvordan bibelhistoren ikke handler like mye om kjærlighet og lojalitet som vi hadde trodd, men om ansvarsfraskrivelse og utnyttelse, og hvordan dommere og hvermansen gjør prioriteringer og tar valg som har urettferdige konsekvenser i generasjoner. Begge forelesningene satt spor og er vanskelige å oppsummere i korthet, men noe av kjernen kan forklares som: Viktigheten av å anerkjenne folk for de verdifulle individene de er og være bevisst på hvordan ord påvirker virkeligheten vår og andres. 

Praksisbesøk til ulike organisasjoner: Et mentalsykehus som har tatt store grep de siste årene og snudd en negativ trend. Selv om fasilitetene ikke likner på de vi kjenner fra Norge har det skjedd store fremskritt -og flere skal det bli, ikke minst med tanke på nedbygging av stigma og tabuer. Et viktig læringspunkt herfra var hvor mye man kan gjøre med det man allerede har, uten å be om almisser eller involvere politikere, om man bare klarer - og våger å tenke utenfor boksen. Et par av de andre organisasjonene vi besøkte fokuserte på barn og unge: Youth for Development and Productivity og Open Arms barnehjem. Det vil si: Sistnevnte skal legge ned barnehjemsdriften og kun fokusere på familieplassering og fosterhjem. Dette, og det øvrige arbeidet til begge organisasjonene var stjerneeksempler på hvor mye samfunnsutvikling (Community Development) som kan komme ut av å "bare" fokusere på barn og unge. For barn trenger trygge voksne, stabile familier, tilgang til mat og vann, gode skoler, trygge nabolag, gode inntekstkilder, nettverk som samarbeider, jordbruk som funker, drømmer som holder og oppdragelse som utruster. Dette må samfunnet rundt barnet være en del av, så det faller naturlig inn under organisasjonenes mandat, og så kommer barnet til å bygge videre på dette som en del av det samfunnet det vokser opp i. 

Vi fikk lære litt om hvor krevende, og ofte ineffektivt, det er å skulle forholde seg til prosjekt-krav fra velmenende bistandsorganisasjoner og hvor vanskelig det kan være å navigere et politisk system som ikke har all verdens ressurser og kanskje heller ikke velger å forvalte de ressursene til folkets vinning. Vi hadde også konkret undervisning om samfunnsutvikling i det globale sør: I motsetning til i Norge spiller for eksempel kirken en formidabel rolle som velferdsyter, og kan derfor stille krav til myndighetene og være "vaktbikkje" i samfunnet på en helt annen måte enn vi er vant til. Ulike samfunn og annen ressursfordeling krever andre løsninger enn det pensum fra Norge legger frem. 

Gjennomgående under hele oppholdet vårt fikk vi bekreftet at kallenavnet "the warm heart of Afrika" passer Malawi godt: Fra staben på overnattingsstedet, til ansatte i de høyeste stillingene på universitetet og til medstudentene på sommerskolen opplevde vi å bli tatt svært godt imot og ivaretatt. Innimellom læringen fikk vi smake lokale delikatesser, ble vist rundt på byens markeder og neglesalonger, og ble alltid -alltid- møtt av store smil og hyggelige samtaler. Absolutt en tur vi ville anbefalt alle å dra på! 

Skrevet av studentene Mari Sagedal Lunden og Ingrid Brenna, og førsteamanuensis Memory Jayne Tembo-Pankuku som var ansvarlig for reisen.