Studieplan Ergoterapi

Bachelorstudiet i ergoterapi er en treårig profesjonsutdanning. Studiet utgjør 180 studiepoeng og kvalifiserer til bachelorgrad i ergoterapi og gir grunnlag for autorisasjon som ergoterapeut i henhold til lov om helsepersonell (1999).

Studieplanen for studiet er utarbeidet i henhold til forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanninger og forskrift om nasjonal retningslinje for ergoterapeututdanning fastsatt av Kunnskapsdepartementet. Studiet har hjemmel i lov om universiteter og høyskoler og forskrift om opptak, studier, eksamen og grader ved VID vitenskapelige høgskole. Bachelorutdanningen i ergoterapi er internasjonalt godkjent gjennom sertifisering av World Federation of Occupational Therapists (WFOT).

Formålet med ergoterapeututdanningen er å utdanne kandidater med kjernekompetanse i å forstå og endre samspill mellom person, aktivitet og omgivelser for å fremme helse, deltakelse og inkludering.

Ergoterapeututdanningen skal gi kandidaten bred kunnskap om personers forutsetninger for aktivitet og omgivelsenes innvirkning. Kandidaten skal ha ferdigheter til å analysere, tilpasse og anvende meningsfull aktivitet overfor personer i alle aldre, livsfaser og på ulike arenaer. Kandidaten skal fremvise profesjonsidentitet, grunnleggende fagkunnskap og ferdigheter og bidra til å utvikle ergoterapi som fagfelt. Utdanningen skal kvalifisere kandidaten til selvstendig å bidra på alle områder der deltakelse og inkludering hindres av individuelle eller strukturelle barrierer. Den skal ha nærhet til praksis og gi kandidaten kompetanse til å praktisere kunnskapsbasert ergoterapi, i samarbeid med andre og med mål om å finne løsninger og utvikle praksis.

Utdanningen skal også sikre kompetanse og holdninger som danner grunnlag for likeverdige tjenestetilbud for alle grupper i samfunnet, deriblant samers status som urfolk og deres rettigheter til språklige og kulturelt tilrettelagte tjenester.

(Forskrift om nasjonal retningslinje for ergoterapeututdanning, 2019, § 2)

Ergoterapi er en profesjon som er over 100 år gammel, og som har sine røtter i USA. I dag utdannes det ergoterapeuter i 70 – 80 ulike land i alle verdensdeler. Fagets opprinnelige filosofi ble utviklet tidlig på 1900-tallet, og baserer seg på en antagelse om at mennesket har et grunnleggende behov for å være i aktivitet. Videre bygger faget på en forståelse av at aktiviteter som oppleves meningsfulle for personen selv, og som direkte eller indirekte fører til deltakelse i et sosialt fellesskap, vil fremme helse for den enkelte. Sammenheng mellom aktivitet og helse vies derfor stor oppmerksomhet i ergoterapeutisk praksis og forskning nasjonalt og internasjonalt, og er dermed sentralt i utdanningen. Det er dannet flere nettverk for å styrke ergoterapifagets utbredelse og kvalitet i et internasjonalt perspektiv:

World Federation of Occupational Therapists (WFOT) er verdensorganisasjonen for ergoterapeuter. WFOT ble etablert i 1952 for å fremme samarbeid og faget ergoterapi.

Council of Occupational Therapists for the European Countries (COTEC) er et nettverk for ergoterapeutorganisasjoner i Europa.

European Network of Occupational Therapy in Higher Education (ENOTHE) har som mål å kvalitetssikre et robust utdanningssystem for ergoterapeututdanninger i Europa.

Ergoterapi støtter seg på et utvidet og dynamisk syn på helse, hvor mestring av nødvendige og meningsfulle aktiviteter fokuseres. Dette sees i sammenheng med personens forutsetninger og omgivelsenes krav. Det dynamiske samspillet mellom personen(e), aktiviteten(e) og omgivelsen(e) vektlegges i de teorier og metoder ergoterapeuter bruker. Ergoterapeututdanningen ved VID veksler mellom å ha et individ- og samfunnsperspektiv. I tillegg til habilitering og rehabilitering og arbeidshelse, er medborgerskap, folkehelse og velferdsteknologi sentrale tema i studiet. Dette bachelorstudiet vektlegger en bevissthet om verdier som skal bidra til kritisk tenkning og etisk refleksjon i profesjonell praksis. Målet er dermed å øke bevissthet om verdier, slik at studentene blir reflekterte og modige profesjonsutøvere.

Studieprogrammets innhold og oppbygging tar utgangspunkt i følgende seks kompetanseområder definert i forskrift om nasjonal retningslinje for ergoterapeututdanning (§3):

Aktivitet og deltakelse i hverdagslivet

Ergoterapeutisk profesjonsutøvelse

Rehabilitering, habilitering og behandling

Tilgjengelighet, teknologi og tilrettelegging

Inkludering, deltakelse og tilhørighet

Innovasjon, fagutvikling og ledelse

Utdanningstilbudet står i en tradisjon med diakonale ideer og praksiser, og er forankret i VID vitenskapelige høgskole sin konkretisering av verdier om helhetlig menneskesyn, solidarisk engasjement og fremtidsrettet kunnskap.

Studiets oppbygging

Studiet er delt inn i 15 obligatoriske emner der hvert studieår omfatter 60 studiepoeng (normert studietid er 3 år). Det er lagt opp til progresjon i studieløpet og det er derfor progresjonskrav knyttet til de ulike emnene. For å kunne meldes opp til eksamen i emner på 2. studieår må emne 1 – 4 være bestått. For å kunne meldes opp til eksamen i emner på 3. studieår må emne 1 – 10 være bestått. Ved oppstart av emne 14 og 15 aksepteres kun forsinkelse på ett emne etter emne 10.

Målgruppe

Målgruppen er alle som ønsker å utdanne seg til ergoterapeut, og gjennom dette fremme befolkningens helse- og livskvalitet.

Læringsutbyttebeskrivelsene er lagt på 1. syklus i tråd med det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket for høyere utdanning. Etter fullført studium skal kandidaten ha følgende læringsutbytte, inndelt i kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse:

Kunnskaper

Kandidaten

• har bred kunnskap om aktivitetsvitenskap og sentrale aktivitetsteorier og -modeller i ergoterapi
• har bred kunnskap om hvordan aktivitetsanalyse og meningsfull aktivitet brukes målrettet og metodisk for å fremme mestring og selvstendighet i hverdagslivet
• har bred kunnskap om hvordan personers aktivitet, deltakelse og helse påvirker hverandre og inngår i samspill med omgivelsene gjennom livsløpet
• har bred kunnskap om ergoterapeuters tilnærming på individ-, gruppe- og samfunnsnivå innen helsefremmende og forebyggende arbeid, habilitering og rehabilitering, behandling og palliasjon
• har bred kunnskap om forutsetninger for aktivitetsutførelse, blant annet vurdering av fysiske, psykiske, kognitive og sosiale funksjoner
• har kunnskap om forsknings- og utviklingsarbeid og kan oppdatere sin kunnskap innen ergoterapi
• har kunnskap om ergoterapifagets historie, utvikling, egenart og betydning i samfunnet, nasjonalt og internasjonalt
• har kunnskap om FNs bærekraftmål og konvensjoner som Norge er tilsluttet

Ferdigheter

Kandidaten

• kan beherske aktivitetsanalyse og ergoterapeutiske arbeidsprosesser gjennom kartlegging, intervensjon og evaluering
• kan analysere og tilrettelegge fysiske, strukturelle, teknologiske, digitale, psykososiale, kulturelle og holdningsmessige forhold for å fremme inkludering og deltakelse i arbeids- og hverdagsliv
• kan tilpasse hverdagslivets aktiviteter for å utvikle, gjenvinne eller opprettholde ferdigheter, aktivitetsvaner og aktivitetsroller
• kan anvende faglig kunnskap om universell utforming og velferdsteknologi, og tilrettelegge og tilpasse omgivelsene for å fremme selvstendighet, helse og livskvalitet
• kan anvende ny faglig kunnskap og kan foreta faglige vurderinger, begrunne avgjørelser og handlinger i tråd med kunnskapsbasert praksis
• kan anvende faglig kunnskap om meningsfull aktivitet i personers habilitering, rehabilitering, behandling og palliasjon
• kan reflektere over sammenheng mellom helse, oppvekst, utdanning, arbeid og levekår for å bidra til utvikling av god folkehelse og arbeidsinkludering for både enkeltpersoner og grupper

Generell kompetanse

Kandidaten

• har innsikt i det nasjonale helse- og velferdssystemet, lover, forskrifter og veiledere i sin tjenesteutøvelse
• kan formidle sentralt fagstoff gjennom veiledning og undervisning med klienter, studenter og kolleger individuelt og i grupper
• har innsikt i kulturelle faktorer som er relevante for ergoterapeutisk profesjonsutøvelse i et mangfoldig og globalisert samfunn
• kan planlegge og gjennomføre ergoterapeutisk intervensjon for å fremme medborgeres rett til aktivitet og deltakelse i tråd med ergoterapeuters yrkesetiske retningslinjer
• kjenner til nytenkning og kan bidra til tjenesteinnovasjon og systematiske og kvalitetsforbedrende arbeidsprosesser
• kan planlegge og samhandle både tverrfaglig, tverrprofesjonelt, tverrsektorielt og på tvers av virksomheter og nivåer, og initiere slik samhandling

Forskrift om nasjonal retningslinje for ergoterapeututdanning (2019) består av 61 læringsutbytteformuleringer som er forankret på emnenivå. For de læringsutbytteformuleringene som er aktuelle i flere emner, er det lagt opp til en progresjon gjennom bachelorstudiet.

Et sosiokulturelt læringssyn har stått sentralt i valg av arbeids- og undervisningsformer, der studentenes deltakelse er avgjørende for læring, og at læring primært skjer i et sosialt felleskap. Læringens kontekst har derved stor betydning. For at studentene skal ha en sluttkompetanse som inkluderer en veloverveid praktisk utøvelse og en reflektert og fleksibel handlingskompetanse, vil det kreve et mangfold av kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Det innebærer ikke bare kunnskaper fra mange ulike fagfelt og temaområder, men også ulike former for kunnskap. Dette krever ulike pedagogiske metoder og ulike pedagogiske perspektiver som kan bidra til å dekke helheten.

Studiet har derfor varierte arbeids- og undervisningsformer som spesifiseres under hvert enkelt emne. Det veksles mellom forelesning, ferdighetstrening, seminar, prosjektarbeid, gruppearbeid med veiledning, fremlegg, diskusjoner i plenum, oppgaveskriving, protokoller og refleksjonsnotater. Innenfor disse ulike arbeids- og undervisningsformer vil e-læring benyttes gjennomgående i studiet. Videre forventes det bruk av tid på egenstudier. Arbeids-og undervisningsformene er samstemte med læringsutbyttene og vurderingsformene for hvert emne, og disse skal fremme forståelse av sammenhenger mellom teori og praksis, kunnskapsbasert praksis og ulike forskningstilnærminger.

For å utvikle studentenes samhandlingskompetanse er det gjennomgående i studiet at studentene skal ha mange problemløsende oppgaver med situasjonsbeskrivelser fra praksisfeltet som skal løses i grupper. Det er også lagt opp til tverrprofesjonell samarbeidslæring. Det betyr at noen arbeids- og undervisningsformer er felles med andre profesjonsutdanninger. Emnet Livssyn, verdier og relasjoner i profesjonell praksis inngår i alle profesjonsutdanningene ved VID. Både dette emnet og deler av andre emner vil ha felles undervisning med bachelorprogrammet for vernepleie ved samme campus. Det vil også være aktuelt med tverrprofesjonell samarbeidslæring på tvers av campuser og utdanningsinstitusjoner.

Helse- og velferdstjenestene blir ifølge Kunnskapsdepartementet mer og mer kompliserte og utfordringene mer sammensatte. Det er derfor avgjørende at tjenestene forholder seg systematisk til kunnskap. Utdanningen har utviklet seg i tråd med samfunnsutfordringene. Et av trekkene har ifølge stortingsmelding 18 «Lange linjer- kunnskap gir muligheter», vært større krav til at utdanningene skal være forskningsbaserte. Det stilles krav om at kandidatene allerede på bachelornivå «kjenner til forsknings- og utviklingsarbeid innenfor fagområdet», samt at de kan anvende faglig kunnskap og relevante resultater fra forsknings- og utviklingsarbeid på praktiske og teoretiske problemstillinger og treffer begrunnede valg. Disse kravene er implementert i § 20 i forskriften. Det er derfor i utvikling av ny studieplan lagt opp til en progresjon i tråd med dette, der læringsutbyttene gradvis går fra at studentene skal kunne søke etter relevant forskning, til å kunne tolke, kritisk vurdere, omsette og anvende denne kunnskapen i praksis.

For at studentene skal ha likeverdige muligheter til å gjennomføre studiet, vil studiet tilstrebe å utvikle universelle løsninger som inkluderer flest mulig. De universelle løsningene skal gjelde adkomst, rom og utstyr, samt undervisning, materiell og læringsverktøy. Utover de universelle løsningene, vil individuell tilrettelegging hjemlet i Universitets- og høgskoleloven § 10-5 og i Likestillings og diskrimineringsloven § 21 være gjeldende.

Læring foregår underveis i emnene som alle avsluttes fortløpende med en vurderingsform som gir studiepoeng. Vurderingsformene er tilpasset læringsutbyttene i de ulike emnene. I studiet benyttes ulike vurderingsformer med den hensikt at både vurderingsformene, læringsutbyttene og læringsaktivitetene skal være samstemte.

Vurderingsordningene gjennomføres etter gjeldende regler gitt i lov om universiteter og høyskoler og forskrift om opptak, studier, eksamener og grader ved VID vitenskapelige høgskole.

Alle emner har obligatoriske aktiviteter som må være godkjent for å kunne gå opp til eksamen i emnet. Det er også tilstedeværelseskrav. Disse kravene er nødvendige fordi utdanningen i stor grad kombinerer ferdighetstrening, praksisprosjekt, seminarer og gruppearbeid. Tilstedeværelseskravene har en progresjon gjennom studieløpet der det forventes at studentene etter hvert skal ta større ansvar for egen læring.

1. Studieår: Krav om 80% tilstedeværelse

2. Studieår: Krav om 70-80% tilstedeværelse

3. Studieår: Ingen krav om tilstedeværelse

Unntak fra denne progresjonen er praksisemnene, Ergoterapeutisk profesjonsutøvelse del 1, 2 og 3, med krav om 90% tilstedeværelse. Både vurderingsformene og hvilke obligatoriske aktiviteter som må gjennomføres er beskrevet under hvert emne.

FNs bærekraftmål skal sikre at studenter tilegner seg den kompetanse som er nødvendig for å fremme bærekraftig utvikling, blant annet gjennom utdanning for menneskerettigheter, likestilling, globalt medborgerskap og verdsetting av kulturelt mangfold. Ansvarlig globalt medborgerskap forstås som holdninger og verdier, en bevissthet om hvordan handlinger påvirker andre, respekt og omtanke for andres velferd, og forpliktelse til visse type handlinger for å møte globale utfordringer (jf. FNs bærekraftmål og WFOT: Guiding Principles for Sustainability in Occupational Therapy Practice, Education and Scholarship, 2018). Tema knyttet til dette er vektlagt gjennomgående i bachelorstudiet. Internasjonalisering i studieprogrammet kommer blant annet til uttrykk i emnet Medborgerskap og folkehelse som løfter fram tema som typisk aktualiseres i flerkulturelle samfunn, for eksempel likestilling og ikkediskriminering uavhengig av etnisitet, religion og livssyn og hvordan likeverdige tjenester skal sikres for alle grupper i samfunnet. Videre blir aktivitetsmuligheter sett i lys av nasjonale og globale helse- og miljøutfordringer aktualisert.

Bachelorprogrammet i ergoterapi har flere internasjonale utvekslingsavtaler i Norden og Europa gjennom NORPLUS- og ERASMUS avtaler. Programmet er en av to utdanninger i Norge som er medlem av et Nordisk-Baltisk samarbeid for Ergoterapeututdanninger. Her kan studenter årlig delta på intensivkurs. Ergoterapeututdanningen er også medlem av European Network of Occupational Therapy in Higher Education (ENOTHE). Her er det også en egen plattform for studenter hvor målet er økt kontakt mellom ergoterapistudenter i Europa, både for å øke mobilitet, men også prosjekter som gjør det mulig med internasjonalisering hjemme. I tillegg til mange samarbeidspartnere i Europa, har VID også bilaterale avtaler med flere institusjoner i land utenfor Europa.

Internasjonalisering gjelder alle studenter på bachelorstudiet, også gjennom læringsaktiviteter på den lokale campus. Det å ta imot innreisende studenter og gjesteforelesere fra andre samarbeidsinstitusjoner skal gi alle studentene et fokus på flerkulturelle og globale problemstillinger og forberede studentene til å arbeide profesjonelt i et flerkulturelt samfunn. Internasjonal faglitteratur gir studentene tilgang til fagterminologi på engelsk og relevant kunnskap om aktuelle internasjonale faglige trender.

Mobilitetsvinduet er lagt til 3. og 6. semester. I disse to semestrene legges det til rette for både ut- og innreisende studenter. Innreisende studenter skal kunne gjennomføre både praksis og andre emner ved ergoterapeututdanningen og enkelte emner vil derfor være på engelsk. Det er etablert rutiner for forhåndsgodkjenning av studentmobilitet, som inngår som del av bachelorgraden, slik at studenter kan bruke inntil to semester i utlandet uten å bli forsinket i studiet

Praksisomfang: 33 uker

Praksisstudier utgjør 50 av 180 studiepoeng og dekker World Federation of Occupational Therapists (WFOTs) krav om minimum 1000 timers praksisstudier, samt kravene i Forskrift om nasjonal retningslinje for ergoterapeututdanning. Praksisstudiene er en viktig arena for å praktisere og lære ergoterapi gjennom erfaring, og for å styrke studentenes profesjonsidentitet. Gjennom praksisstudiene skal studentene lære å planlegge, gjennomføre og evaluere ergoterapeutisk profesjonsutøvelse. Dette innbefatter tverrprofesjonell, personsentrert praksis i kommune- og spesialisthelsetjeneste og på andre arenaer der ergoterapeuter arbeider. I tillegg til tradisjonelle praksisarenaer, er det praksisstudier knyttet til enkelt emner innenfor barn og unge og arbeidshelse. Begge disse praksisstudiene har et helsefremmende perspektiv. Vurdering i praksis tar utgangspunkt i læringsutbyttet for emnet, mål og plan og den formative vurderingen. Den formative vurderingen, det vil si vurderingen av studentens kunnskap, ferdigheter, kompetanse og skikkethet som gjøres underveis i praksisperioden, oppsummeres ved halvtid og heltid.

Praksisemner:

BAERG1020, Ergoterapeutisk profesjonsutøvelse, del 1

5 av 5 studiepoeng i praksis (1. semester)

BAERG1050, Aktivitet og deltakelse for barn og unge Habiliterende og helsefremmende arbeid

5 av 5 studiepoeng i praksis (2.semester)

BAERG2020, Ergoterapeutisk profesjonsutøvelse, del 2

15 av 15 studiepoeng i praksis (3. semester)

BAERG2050 Deltakelse i arbeidslivet Helsefremmende, forebyggende og rehabiliterende arbeid

5 av 15 studiepoeng i praksis (4. semester)

BAERG3040 Ergoterapeutisk profesjonsutøvelse, del 3

20 av 20 studiepoeng i praksis (6. semester)

Ergoterapeututdanningen har praksisavtaler med en rekke kommuner og institusjoner. I tillegg til Rogaland fylke benyttes praksisplasser i Agder, deler av Vestfold og Telemark og østlige deler av Viken fylke. Studentene må derfor være innstilt på å reise til et annet fylke i en av praksisperiodene ved utdanningen.