Misjonshøgskolens historie
Frem til fusjonen med VID i 2016 var Misjonshøgskolen Norges tredje eldste, selvstendige institusjon for høyere utdanning, etter Krigsskolen (grunnlagt i 1750) og Universitetet i Oslo (grunnlagt i 1811).
Opptak til Misjonsskolen krevde ikke mer enn utdanning fra folkeskolen, og utdanningen representerte derfor en betydelig klassereise for talentfulle bondesønner. Gjennom teologisk utdanning og ordinasjon fikk de muligheten til å arbeide som prester på misjonsmarken. Misjonærene hadde et bredt og variert virkefelt: De etablerte kirker, oversatte Bibelen til lokale språk, og opprettet utdannings- og helseinstitusjoner. Mange fungerte i tillegg som vitenskapsmenn innen lingvistikk, etnografi og naturvitenskap.
Fokus på verden utenfor Europa
Misjonshøgskolen var den første norske høgskolen med et spesielt fokus på verden utenfor Europa. Skolen var også pioner innen inkludering, da den fra 1860-tallet var den første norske høgskolen som tok imot afrikanske studenter. I løpet av 1800-tallet og første del av 1900-tallet tilbød Misjonshøgskolen presteutdanning til ungdom fra fattige lag i befolkningen, noe som var uvanlig på den tiden.
Milepæler
Studiet ved Misjonsskolen var opprinnelig fem år langt, med fokus på misjonsvirksomhet i utlandet. I 1864 fikk skolen tillatelse fra Kirke- og undervisningsdepartementet til å ordinere sine kandidater som misjonsprestene. Fra 1955 begynte skolen å samarbeide med de teologiske fakultetene, slik at utdanningen kunne lede til teologisk embetseksamen etter fire år på Misjonsskolen og to år på et teologisk fakultet. I 1979 fikk Misjonshøgskolen selvstendig eksamensrett for teologisk embetseksamen (cand.theol.).
I 2008 ble Misjonshøgskolen akkreditert som vitenskapelig høgskole, og tilbød et bredt studietilbud innen teologi, religion, kultur og samfunn. Denne akkrediteringen fulgte med inn i VID vitenskapelige høgskole i 2016.